Harold Macmillan med britenes første EU-forsøk

Harold Macmillan, britisk statsminister, EUHarold Macmillan var britisk statsminister fra 1957-1963. Foto: Chetham´s Library.

Sist oppdatert 30. januar 2018

Gjennom året skal vi presentere noen av Storbritannias statsministere som på en eller annen måte har fått sin tid i Downing Street påvirket av EU.

Av Øivind Bratberg

Først ute er Harold Macmillan (1916-2005), som var statsminister fra 10. januar 1957 til 18. oktober 1963.

I august 1961 annonserte han at Storbritannia ville forhandle om medlemskap i EF. Det ble den senere partilederen og statsministeren Ted Heath som fikk ansvaret for å lede medlemskapsforhandlingene. De ble komplisert av både handelsbånd og næringsstruktur og illustrerte et poeng som har kommet igjen siden i Storbritannias relasjoner med Europa: Det er enklere å enes om gode avtaler dersom man er med og forhandler når avtalen først blir inngått.

Macmillans møte med EF kunne også brukes til å illustrere et annet poeng: Britiske regjeringer har litt for ofte tatt for gitt at de møtes med åpne armer i Europa. Da forhandlingene omsider kom i mål, sto det nemlig et hinder tilbake som var umulig å forsere. I januar 1963 annonserte den franske president Charles de Gaulle at Frankrike ikke ville akseptere britisk medlemskap. Storbritannia var, etter presidentens oppfatning, for nært bundet til USA og var ikke tilstrekkelig dedikert til det europeiske prosjektet.

Vendingen kom uventet, og den traff Macmillan hardt: Statsministeren noterte lakonisk i sin dagbok at «all vår politikk hjemme og ute er ødelagt».

Frankrike sa nei

Da de Gaulle satte foten ned, kom det på et tidspunkt da mye var i ferd med å gå galt for Macmillan. Sommeren 1961 hadde Storbritannia seilt ut i en valutakrise. For å dempe presset mot pundet innførte finansminister Selwyn Lloyd stopp i lønnsøkninger for offentlig sektor, samtidig som han forsøkte å organisere sentrale lønnsforhandlinger innen flere sektorer. Forsøkene kjørte seg fast, og igjen var det et hint om problemer som skulle vende tilbake i større skala senere i 1960- og 70-årene.

Kort tid etter inntraff skandalene som til syvende og sist skulle velte Macmillans konservative regjering. To affærer som blandet statshemmeligheter med usømmelighet fulgte i rask rekkefølge. Den siste er den mest kjente.

Profumo-skandalen

John Profumo var krigsminister i Macmillans regjering. Sommeren 1961 møtte han en 19 år gammel modell ved navn Christine Keeler ved en fest på familien Astors landsted. De innledet et seksuelt forhold – utenomekteskapelig for Profumos del, men det var ikke det som var hovedsaken. Keeler pleiet parallelt et forhold til Yevgeni Ivanov, marineattaché ved den sovjetiske ambassaden. Britisk etterretning hadde ført sin egen spionasjeoperasjon mot Ivanov uten å vite at en av deres egne statsråder var involvert.

Da Profumo omsider trakk seg som statsråd sommeren 1963, var Macmillan en sterkt svekket statsminister. Skandalen syntes å bekrefte et lenge etablert mønster av moralsk forfall blant partiets elite, som nå hadde tolv år sammenhengende i regjering.

Macmillan grublet seg gjennom sensommeren, før han besluttet umiddelbart før det konservative landsmøtet i oktober at han ville fortsette. Men så slo skjebnen til. Samme dag som han offentliggjorde sin beslutning for et samlet statsråd ble han slått ut av smerter i prostata. Overbevist om at det var kreft besluttet han umiddelbart å trekke seg.

Brobygger

Harold Macmillan var den siste britiske statsministeren som var født under dronning Victoria. Før han i 63 årsalder ble statsminister, hadde to verdenskriger og tre konger passert over i historien i hans eget liv. Og Macmillan selv var sterkt preget av å ha tjenestegjort under første verdenskrig, en erfaring han også var den siste om blant britiske statsministre.

Harold Macmillans familiefortid minnet om amerikanske selvhjelpshistorier. Farfaren gjorde den store klassereisen fra husmannsliv i Skottland til forlagsentreprenørskap i Cambridge og London. Harolds mor var en glamorøs amerikaner, og svigerfaren var den niende hertugen av Devonshire. Ikke så rart, kanskje at han ble en statsminister som kombinerte et inntrykk av fordums storhet med en egen appell til den jevne brite.

Macmillan ble en uvanlig konservativ parlamentariker i mellomkrigstiden. Med en arbeiderdominert valgkrets i ryggen var han en skarp kritiker av sin egen regjerings kuttpolitikk, og i det etterfølgende tiåret sluttet han seg til Churchills motstand mot ettergivelsespolitikken overfor Nazi-Tyskland.

Etter krigen ble Macmillan kjent som mannen som gjorde det umulige mulig som ansvarlig minister for boligbyggingen i 1950-årene. Det beredte grunnen for videre klatring. Alt i 1954 ble han forsvarsminister i påvente av Churchills avgang som statsminister. Da Churchill ble etterfulgt av Anthony Eden våren 1955, ble Macmillan utenriksminister, og ved Edens fall som følge av Suezkrisen gikk veien videre til 10 Downing Street.

Som statsminister fra 1957 rådet Macmillan over økonomisk vekst og stor personlig popularitet de første årene, for så å manøvrere seg inn i en rekke problemer etter gjenvalget i 1959. Flere av disse kretset om europapolitikken. Det var som brobygger mellom gammel og ny tid at Macmillan fant sin rolle som leder. Han kom det moderne massesamfunnet i møte, samtidig som han representerte en slags gammelmannssjarm.

Idet Storbritannias globale innflytelse år for år ble redusert, fantes det ingen som kunne håndtere tilbaketrekning med tilsvarende ro og eleganse. Internasjonalt bidro han til å gjenopprette forholdet til USA etter Suez-krisen og å gjennomføre en avkolonisering som ikke fremsto som geopolitisk fallitt. Men å føre Storbritannia inn i EF lyktes brobyggeren ikke med.

oivind@britiskpolitikk.no