Kampen mot brexit-klokka

Theresa May skriver under artikkel 50 foto29.mars 2017 undertegnet statsminister Theresa May EU-traktatens artikkel 50 som startet utmeldingsprosessen av EU. Foto: Jay Allen, 10 Downing Street

Sist oppdatert 7. april 2018

29.mars var det ett år siden Theresa May utløste Artikkel 50 i Lisboa-traktaten. Det betyr også at ett år gjenstår før britene formelt er ute av EU. Kommer EU og Storbritannia til enighet om en avtale? Det er uenighet om mye, men nå ser en overgangsperiode ut til å falle på plass, fra mars 2019 til desember 2020.

Ett år før fristen løper ut, er det altså mange spørsmål og foreløpig få svar. Nedtellingen mot 29.mars 2019 er i gang og kampen mot brexit-klokka er hard, vanskelig og uforutsigbar.

Det er ett år siden britene aktivt trykket på skillsmisseknappen. Britene forstår at det kan bli krevende å få på plass den avtalen politikerne vil ha og folket er lovet i løpet av det gjenstående året. Spesielt med tanke på at EU har vært tydelige på at fristen for en avtale er oktober i år, slik at den kan ratifiseres av de andre 27 EU-landene innen mars 2019. På nåværende tidspunkt virker det som ganske umulig å nå denne fristen.

Men det er ikke bare fristen som bekymrer britene. Den demokratiske folkeavstemningen i 2016, som endte i brexit, er fryktet å ende med forhandlinger og et sluttresultat hvor verken politikere eller folket får et avgjørende ord med i laget.

Året som er gått

Skal en trekke én konklusjon fra året som er gått og legge den til grunn for året som kommer, er ikke slutningen særlig lystig for britene. Da vil Storbritannia enten ende med en dårlig avtale eller ingen avtale. Holdes ikke tidsfristen, er naturlig nok frykten at det britiske parlamentet skal forholde seg til et ultimatum som oppstår på grunn av tidspress.

Skulle britene forlate EU uten en avtale og en relativt kort overgangsperiode, kan følgende bli store. Det er bare utenriksminister og brexit-tilhenger Boris Johnson og noen få andre som mener det ikke gjør noe å forlate EU i mars 2019 uten en avtale og med en kort overgangsperiode.

I desember i fjor godtok EU at det var gjort nok fremskritt på de tre områdene EU krevde forhandlinger på, før det kunne forhandles om økonomi, handel og finans. Rapporten på 15 sider viste at det var gjort tilstrekkelig arbeid på skillsmisseoppgjøret, på EU-borgeres rettigheter i Storbritannia og på grensespørsmålet på den irske øya.

Men i og med at alt henger sammen med alt, er ingen av disse spørsmålene endelig avgjort. Forhandlingene om tollunionen, om handelsavtale samt finanssektorens fremtidige ordninger, bringer spesielt grensespørsmålet tilbake på dagsorden. Ønsker britene å fortsette med en ‘hard brexit’ som innebærer å forlate både tollunionen og det indre markedet, ser det helt umulig ut å forene det med en ‘myk’ grense mellom Nord-Irland (som del av Storbritannia) og Irland (som EU-medlem).

Året som kommer

Det første året med forhandlinger har svekket britenes muligheter for en god avtale. EUs krav har vært harde, for de har en hel union å forholde seg til. Britene har kranglet internt uten en klar plan eller strategi, regjeringen er svak og det britiske folk er, i økende grad, frustrert over kaoset som råder. Grunnlaget som er lagt er så svakt at det har fått opinionen til å snu. Det var i høst plutselig flertall på meningsmålinger for å forbli i EU.

Etter det britiske parlamentsvalget i juni i fjor, er statsminister Mays posisjon så svekket at det kraftig begrenser regjeringens forhandlingsrom. Med mindre det utlyses nyvalg, vil det kommende året også være sterkt preget av en regjering så splittet at den knapt klarer å holde hode over vannet. Dette vil uten tvil EU utnytte til sin fordel. Grensespørsmålet er et godt eksempel på at May er bundet på hender og føtter.

Mays regjering er avhengig av støtte fra det ultrakonservative Demokratiske unionistpartiet (DUP) i Nord-Irland for å forvalte et flertall i det britiske underhuset. Det politiske systemet krever at regjeringspartiet til enhver tid forvalter et slikt flertall. I Nord-Irland stemte 56 prosent for å forbli i EU. En ‘myk grense’ slik det nå er lagt opp til, og som alle parter taler til fordel for, fordrer at Nord-Irland forblir i tollunionen eller at det finnes en annen praktisk løsning som holder grensen åpen. Et slikt forslag har britene til gode å produsere.

For slik den politiske situasjonen er i regjeringen, vil brexit-patriotene på høyrefløyen i det konservative partiet ikke godta en splittelse av den britiske unionen, slik en spesialbestemmelse for Nord-Irland vil innebære. DUP vil heller ikke støtte et forslag som innebærer et svekket forhold mellom Belfast og London. Men i Mays regjering, og ellers blant de konservative parlamentsmedlemmene, er det mange moderate som ikke vil stemme for en ‘hard brexit’.

For at May skal overleve, må hun ha hele partiet med seg, samt ha støtte fra DUP. I kulissene sliper en stadig mer populær Labour-leder Jeremy Corbyn knivene og venter på å gi May nådestøtet.

‘Når enden er god er allting godt’

Det politiske dramaet som nå utspiller seg hadde vært verdig et skuespill av William Shakespeare (bildet). I skrivende stund, er det ingenting som tyder på at enden vil bli god, selv om brexit-minister David Davis og May gjør alt de kan under de rådende omstendighetene.

I et Shakespeare-perspektiv, er politikere fanget av sine egne politiske og personlige ambisjoner og slukt av strukturene rundt seg.

Den dramatiske vrien er Mays tolkning av resultatet fra folkeavstemningen i 2016. Skottland og Nord-Irland stemte for å forbli i unionen, mens England og Wales stemte for brexit. Totalt stemte 52 prosent for brexit, og denne marginale overvekten for å forlate EU kan knapt tolkes dithen at britene ønsker en ‘hard brexit’. Dermed ligger det andre motiver bak Mays harde linje. Shakespeare og vi spør om en hard linje, slik forhandlingene har vært og vil fortsette mot tidsfristen for utmeldelse i mars 2019, i det hele tatt er mulig.

jan.erik@britiskpolitikk.no