En påske utenom det vanlige

Stormont eksteriørbildeDet er over to år siden den nordirske nasjonalforsamlingen hadde sitt siste møte på Stormont utenfor Belfast. Foto: Trine Andersen

Sist oppdatert 26. september 2018

Påsken 1998 er usedvanlig travel i Nord-Irland. All oppmerksomhet er rettet mot Stormont-slottet utenfor Belfast. Der er siste innspurt i forhandlingene om Nord-Irlands fremtid i gang.

Annette Groth var NRKs korrespondent i London da Langfredagsavtalen ble forhandlet fram.

Av Annette Groth

Forhandlingene har pågått siden juni 1996, lenge uten resultater. Forhandlinger om forhandlinger, som ikke kommer stort lenger enn til dagsorden.

Jeg sitter i London denne påsken 1998 og følger med mens dramaet i Belfast utspiller seg på TV. Jeg konstaterer at optimismen ikke er særlig stor, blant annet fordi ikke alle parter i konflikten i Nord-Irland er med i forhandlingene. Sinn Fein er stengt ute, for IRA bryter våpenhvilen fra 1994 i februar 1996. Så lenge IRA er aktive, kan ikke partiet som blir sett på som deres politiske fløy, Sinn Fein, sitte ved forhandlingsbordet.

I juli 1997 kommer IRAs andre våpenhvile. Seks uker etterpå er Sinn Fein inne i forhandlingene. Det fører til at to partier trekker seg. Det viktigste av dem er DUP – Democratic Unionist Party, ledet av predikanten Ian Paisley. Det er Nord-Irlands nest største protestantiske parti. Det andre er et mindre parti – UK Unionists. De sier de ikke vil sitte ved forhandlingsbord med terrorister.

Fra Major til Blair

Forhandlingene startet under statsminister John Major fra Det konservative partiet. Nå har Labour og Tony Blair tatt over, etter at de vant en overlegen seier i parlamentsvalget i Storbritannia i 1997.

Tony Blair innfrir et krav – en tidsfrist for forhandlingene. Og fristen er nå – april 1998, og det er påske. Inne i Stormont-slottet forhandles det under høytrykk.

George Mitchell flyr i skytteltrafikk mellom de forskjellige partikontorene i Stormont-bygningen. Den tidligere amerikanske senatoren har vært en nøkkelfigur i Nord-Irland i noen år. I 1995 ble han utnevnt til leder for en internasjonal tremannskommisjon, nedsatt av regjeringene i Storbritannia og Irland.

Kommisjonen skulle i første rekke se på det vanskelige spørsmålet om innlevering av våpen. I januar konkluderte kommisjonen med at spørsmålet om ulovlige våpen ikke kunne løses før alle parter satte seg til forhandlingsbordet. Våpenspørsmålet måtte være en del av forhandlingsgrunnlaget. Kommisjonen satte også opp en rekke prinsipper om demokrati og ikke-vold, som deltakerne i forhandlingene måtte forplikte seg til.

Ideell forhandlingsleder

George Mitchell blir utnevnt til forhandlingsleder, når forhandlingene starter i 1996. Han blir ikke godt mottatt av alle. En amerikaner med irske aner blir regnet som en naturlig støttespiller for nasjonalister og republikanere – det vil si det katolske mindretallet i Nord-Irland.

Men Mitchell viser seg å være den ideelle forhandlingsleder. Den stillfarne amerikaneren vinner alles respekt i løpet av kort tid. Men i sluttfasen – denne påskeuken i april 1998 – trenger han hjelp.

Lørdag før palmesøndag skal Mitchell etter planen komme med et utkast. Men da ringer statsminister Tony Blair og hans irske kollega Bertie Ahern. De ber Mitchell vente – de må først bli enige seg imellom. De strever med et nord-sør-råd for den irske øya. Dette er en nødvendighet hvis de katolske nasjonalistene skal godta avtalen. For de protestantiske unionistene er dette en stor kamel som må svelges.

Hektisk innspurt

David Trimble var i 1998 leder for UUP, som var det største protestantiske partiet i Nord-Irland. Trimble ble førsteminister, og satt fram til 2002.

Det er kveld den 7. april, det er tirsdag før skjærtorsdag , og Tony Blair flyr inn til Belfast. – Hvis det kan være til hjelp er jeg gjerne med i innspurten, sier Blair.

Morgenen etter kommer Bertie Ahern. Fra nå av forhandles det 24 timer i døgnet. Blair og Ahern kaster bokstavelig talt jakka, og bretter opp skjorteermene.

Nye forslag kommer på bordet. Deltakerne i forhandlingene ser trettere og trettere ut. Der jeg sitter i London og følger med lurer jeg på om Tony Blairs strategi er å utmatte forhandlerne fullstendig. Det blir sagt at John Hume, lederen for det sosialdemokratiske partiet SDLP, sovner midt under et møte.

Tony Blair møter David Trimble, leder for UUP – Ulster Unionist Party. I 1998 er dette det største protestantiske partiet i Nord-Irland og helt avgjørende for utfallet av forhandlingene. Det er han som må overbevises på dette stadiet. Trimble fortsetter møtevirksomheten utover onsdagen – han har tre møter med den irske regjeringen. Skjærtorsdag har han nye møter, denne gangen med SDLP, som er det største partiet på katolsk side.

Sinn Fein isolert

Partiet Sinn Fein, som hadde ofret mye for å komme til forhandlingsbordet, føler seg denne skjærtorsdagen helt isolert. Sinn Feins forhandlingsleder Martin McGuinness, sier han blir avvist av SDLP, som de ser på som allierte. De sier de har mer enn nok med å snakke med unionistleder David Trimble.

Sinn Fein vurderer å forlate forhandlingene, men bestemmer seg for å stå løpet ut.

– Sinn Fein VILLE ha en avtale – derfor ble de, sier forhandlingsleder George Mitchell.

Siste frist

Siste frist er ved midnatt, natten mellom 9. og 10. april. Tidsfristen kommer – og går. Skjærtorsdag blir langfredag.

Det ser ut til at avtalen kan henge i en tynn tråd. Spørsmålet om løslatelse av fanger er det som nå faller de protestantiske unionistene tungt for brystet. Avtalen sier at politiske fanger skal løslates innen to år. Dette gjelder ikke minst soldatene i IRA – Den irske republikanske hæren. Unionistenes hovedfiende.

Det eneste lyspunktet er at ingen trekker seg, og de fortsetter. Det løpes i korridorene. USAs president Bill Clinton, som har spilt en relativt aktiv rolle i fredsprosessen, blir oppringt en rekke ganger. Og han ringer tilbake til gjenstridige forhandlingspartnere. Smarte kompromisser blir meislet ut.

Presset er enormt rett før avtalen kommer i havn.

– Tony Blair ringte hvert femtende minutt, forteller en av forhandlerne til Ulster-unionistene.

-Blair hadde full oversikt over alle de vanskelige punktene, og trengte ikke notater. På dette tidspunktet var vi så trette at vi knapt kunne stå på bena, sier unionist-forhandleren videre.

Gjennombrudd

17 timer etter at tidsfristen gikk ut, er det klart. Alle sitter rundt samme bord. Sinn Feins Gerry Adams og unionistleder David Trimble. I alt åtte partier som er kommet frem til en avtale. Utenkelig for bare måneder siden – et faktum denne langfredagen 1998.

Det er rett før første påskedag – påskemorgen slukker sorgen. Det er nesten så man kan begynne å tro på mirakler. Men prosessen er ikke over – en avtale kan ikke løse alle problemer og det skal arbeides hardt videre.

Folkeavstemning

Først skal folk i Nord-Irland få si sitt om denne avtalen. Det store spørsmålet i folkeavstemningen er ikke om det blir ja eller ikke. Det er det liten tvil om på forhånd. Men vil flertallet av unionister i Nord-Irland gå med på denne fredsavtalen, som betyr at de for første gang skal dele makten med de katolske nasjonalistene?

Mange unionister oppfordrer til å stemme nei i folkeavstemningen. De to partiene som hoppet av i forhandlingsprosessen, Ian Paisleys DUP og det lille UK Unionists, har slått seg sammen i United Unionists. De har også fått med seg avhoppere fra David Trimbles UUP. Trimble sa ja til avtalen, men det gjorde ikke alle hans undersåtter.

Frykten brer seg blant unionistene. De er redde for at avtalen betyr første skritt på vei mot et forent Irland.

Som grunnlag for folkeavstemningen får velgerne et hefte på 60 sider, som inneholder hele avtaleteksten.

Hovedpunktene

*Det skal velges en provinsforsamling – et lokalt parlament – med 108 medlemmer. De skal velges etter forholdstallsmetoden, og ikke etter det vanlige britiske valgkretssystemet. Det skal sikre at også små partier kommer med, og at parlamentet får en så bred representasjon som mulig. Parlamentet skal være det viktigste organet i selvstyret for Nord-Irland, etter at britene avslutter sitt direkte styre. Men Storbritannia skal fremdeles ha ansvaret for alt som har med lov og orden å gjøre, inkludert fengselsvesenet og forsvars- og utenrikspolitikken.

*På grunnlag av styrkeforholdet blant partiene i parlamentet skal det velges et utøvende råd – en provinsregjering – med 12 ministre. De skal ha hovedansvaret for hver sine områder. David Trimble fra UUP er allerede valgt til førsteminister, med Seamus Mallon fra SDLP – Det sosialdemokratiske partiet – som nummer to og stedfortreder.

*Fra provinsregjeringen skal det velges medlemmer til et nord-sør-råd, der det også skal sitte ministre fra republikken Irland. Dette rådet skal ta seg av saker av felles interesse på den irske øya.

*I tillegg skal det opprettes et råd for de britiske øyer, som skal knytte tettere bånd mellom England og Irland, Skottland, Wales og Nord-Irland.

*Det omstridte politikorpset, RUC – The Royal Ulster Constabulary – skal granskes. Politiet har stort sett bestått av protestanter, og det skal vurderes om hele politikorpset skal omorganiseres.

*Alle politiske fanger skal slippes fri innen to år.

*Ulovlige våpen skal innleveres. Sinn Fein, som ligger an til å få to plasser i provinsregjeringen, vil ikke kunne ta disse plassene uten at IRA har levert inn sine våpen.

Hektisk valgkamp

Nei-siden har overtaket i første del av valgkampen. United Unionists spår at de vil få flertall i den unionistiske, protestantiske delen av befolkningen. Da vil provinsforsamlingen – det lokale parlamentet – aldri kunne fungere.

Jeg er i Nord-Irland i denne avgjørende tiden, og ser hvordan ja-siden strever med å komme i gang. Særlig David Trimble er i trøbbel. Blant hans ni partikolleger i det britiske Underhuset er det bare tre som støtter ja-siden. De seks andre har gått inn på nei-siden, med Ian Paisley og de andre United Unionists.

Først i de siste dagene av valgkampen får ja-siden fart på seg. Trimble virker plutselig som om han virkelig tror på avtalen. Statsminister Tony Blair hjelper til, og kommer til Nord-Irland flere ganger. Popgruppene U2 og Ash holder gratiskonsert i Belfasts Waterfront – den store nye konsertsalen i byen. På scenen: Unionistenes David Trimble og nasjonalistenes John Hume. I skjorteermene og hånd i hånd. Bildet på det nye samarbeidet i Nord-Irland.

Meningsmålingene viser at over 90 prosent av de katolske nasjonalistene vil stemme ja til avtalen. Men unionistene er fremdeles skeptiske. Det er særlig tre spørsmål de er bekymret for: Løslatelse av politiske fanger, Sinn Fein i regjering og nord-sør-rådet som gir republikken Irland større innflytelse i Nord-Irland. Det er ingen tvil om at det er unionistenes hjerter og hjerner valgkampen dreier seg om.

En forsoningens pastor

Den protestantiske pastor Paul Reid er en av dem jeg møter under valgkampen. Han sier han synes det er vanskelig, dette, men at når man først har fått en fredens sjanse, så må man bruke den.

– Her forleden snakket jeg med en enke, forteller han. -Mannen hennes ble skutt av IRA. Men hun sier hun kan tilgi – og når hun kan, da må jeg og alle andre kunne også, sier pastor Reid.

Pastorens lille kirkesamfunn ligger i alt overveiende protestantiske Øst-Belfast. Et område der skepsisen er stor, hvor folk i liten grad omgås katolikker. Mange ser nei-mannen Ian Paisley som den eneste som kan redde unionen med Storbritannia.

-Det er klart jeg forstår frykten. Jeg møter den hver dag, sier pastor Reid. – Folk er redde for at unionen skal ryke, redde for at folk som har slåss mot den britiske unionen skal inn i regjering her. Redde for at det skjer noe i kulissene som de ikke vet om. Redde for at det underhånden er inngått en avtale som til slutt vil føre til et forent Irland.

-Men det er på tide at vi begynner på nytt, stokker kortene og deler dem ut om igjen. Vi er krigstrette – vi ønsker en ny fremtid, sier pastor Paul Reid. Som snakker om mistilliten mellom folkegruppene i Nord-Irland, om at alle må forsøke å sette strek over noe av det de har opplevd. Vi er nødt til å tro på IRA-soldatene når de sier at krigen er over – gi dem en sjanse.

-Ser du på kjernen i avtalen, så snakkes det om menneskerettigheter, om verdighet, samarbeid og respekt. Gode, kristne verdier. Å begynne på nytt – det er det vi trenger.

Noen dager etter – lørdag den 23. mai 1998 – er resultatet klart. 71,2 prosent av befolkningen i Nord-Irland sier ja til fredsavtalen.