3. mai holdes det lokalvalg i deler av England. Resultatet ventes å bekrefte et britisk særtrekk. I store deler av Europa har de store partiene mistet saft og kraft, og aller mest gjelder det sosialdemokratiske partier. I Storbritannia går utviklingen tilsynelatende motsatt vei. Hva er det som skjer?
Det har vært en opplest sannhet det siste tiåret: Det konservative partiet og Labour hørte etterkrigstida til, med oppmarsjerte samfunnsklasser bak hver sine faner. Da stemte arbeiderklassen sosialdemokratisk, middel- og overklassen konservativt. Unntak fantes det alltid, som arbeidere som ville klatre og stemte Tory eller utdannet middelklasse som stemte Labour av hjerte snarere enn av lommebok. Men grunnregelen var klassestemmegivning og topartidominans.
Fragmentering…
Det er vanlig å sette 1979 som sluttdato for dette etterkrigssamfunnet. Margaret Thatchers inntreden som statsminister kom i kjølvannet av hissig debatt gjennom 1970-årene omkring statens rolle i økonomien og om de to etablerte partienes evne til å gi gode svar. I skyggen av høyrebølgen vokste Liberaldemokratene så frem som et tredje alternativ.
Partiet ble først etablert i 1988, men var alt fem år tidligere på plass som allianse mellom det gamle liberale partiet og utbrytere fra Labour. Det plasserte seg i sentrum i økonomisk politikk, men løftet også frem helt andre typer saker enn de klassiske høyre/venstre-spørsmålene, som borgerrettigheter, miljøspørsmål og fornyelse av demokratiet.
Valget i 2010 var klimakset for en utvikling som trakk velgere bort fra de to store partiene. Underveis i en vilter valgkamp så det ut til å at Liberaldemokratene kunne matche både Labour og de konservative, mye takket være den kometaktige populariteten til partileder Nick Clegg. Helt slik gikk det ikke; med 23 prosent oppslutning var det fortsatt et stykke opp. Men andre partier vokste, de også: høyrepopulistene i UKIP, skotske nasjonalister og det grønne partiet.
…og tilbake til start
Men klimakset i 2010 har blitt fulgt av en ganske annen utvikling. Fem år senere var UKIP og SNP blant valgets vinnere, men Liberaldemokratene gikk kraftig tilbake. Hva mange observatører hadde ment var utenkelig, lot seg gjøre likevel: Det konservative partiet kunne danne flertallsregjering alene, riktignok godt hjulpet av valgordningen og en heldig fordeling av stemmene.
Theresa May – statsminister og de konservatives partileder.
Det var imidlertid 2017 som virkelig skulle slå fast at de to store partienes dominans i britisk politikk virkelig er tilbake. Oppslutningen om det konservative partiet og Labour til sammen var høyere enn ved noe valg siden 1970. På mange måter er det paradokset ved forrige valg: 42 prosent til Theresa May og de konservative var egentlig et fantastisk godt resultat – det beste siden 1983. Og det ble matchet av et Labour som gjorde en fenomenal fremgang på nesten ti prosentpoeng fra valget to år før. Begge nøt godt av UKIPs sammenbrudd og SNPs tilbakegang, og Labour fanget i tillegg opp endel frafalne grønne velgere.
Den britiske valgordningen med flertallsvalg i enmannskretser trenger to dominerende partier for å fungere etter hensikten. Et stort tredje- eller fjerdeparti vil konsekvent bli skviset av valgordningen fordi det ikke er stort nok. Det gir et demokratisk problem og var hva man diskuterte i London for få år tilbake. Vi hører lite til det nå.
Jeremy Corbyn – partileder for sosialdemokratiske Labour.
Et nytt stridstema
Da skulle vel alt være såre vel?Ikke helt. EU-spørsmålet skjærer gjennom de to store partiene som en kniv, rett nok med flere brexit-tilhengere blant det konservative partiets velgere (omkring 2/3) og færre blant Labours. Hva folkeavstemningen både avdekket og forsterket var kulturkampen mellom ulike grupper av velgere: unge, høyt utdannede, verdiliberale mot eldre og verdikonservative. EU-spørsmålet er bare ett eksempel på hva de er uenige om. Labour har det største problemet med å favne om mangfoldet – det er et stort sprang fra studentvelgeren i Canterbury til den aldrende arbeideren i Stoke-on-Trent. Kan ett og samme parti representere begge?
Labours offisielle linje overfor brexit viser hvor vanskelig det er. Partileder Corbyn nøler med å følge flertallet av egne medlemmer i ønsket om en så myk brexit som mulig. For hva vil de si, de EU-skeptiske arbeiderklassevelgerne i nord som også er del av partiets grunnfjell? De konservative står på sin side i fare for å skalle av EU-vennlige velgere ved å holde seg til en hard og uforsonlig strategi for brexit. Igjen i midten står en flokk moderate velgere som ønsker seg en myk brexit (eller fortsatt EU-medlemskap) og som også er skeptiske til at de to store partiene trekker mot fløyposisjoner i hjemlig politikk.
Og et sentrum som ikke fører frem
Svaret på dette voksende gapet i midten så vi da Renew nylig ble lansert som et nytt sentrumsalternativ med Emmanuel Macrons bevegelse i Frankrike som forbilde. Partiet skal kjempe for EU, teknologiske fremskritt, menneskeverd, bærekraft og verdiskaping.
Behovet for partiet lett å se – men like enkelt er det å se at det vil feile. Valgordningen gjør det kolossalt vanskelig å komme noen vei, og det er i Parlamentet man vil være. Større er sannsynligheten for at man svekker de krefter man i bunn og grunn ønsker å hjelpe, i alle fall vis man et sted dypt inne føler at venstre- eller høyresiden er ens egentlige hjem.