Harold Wilson: Statsministeren som gamblet om EU – og lyktes

Sist oppdatert 15. april 2018

En statsminister presset av EU-strid i eget parti bestemmer seg for å reforhandle britenes medlemskap og legge avtalen ut til folkeavstemning. Slik vil han sikre fortsatt regjeringsmakt og sette et punktum for ødeleggende splid. Hørt historien før?

David Camerons beslutning om å holde folkeavstemning om britisk EU-medlemskap fremsto som djerv og ikke så rent lite dumdristig. Unik var den derimot ikke. Harold Wilson (Labour) forsøkte samme grep omkring førti år tidligere. Og Wilson lyktes der Cameron feilet.

Arbeidsmaur og skoletalent

Harold Wilson var et levende eksempel på meritokratiet som så mange på venstresiden i Storbritannia håpet skulle vokse frem i etterkrigstiden. Det var et optimistisk bilde av et samfunn hvor talent og hardt arbeid skulle blir avgjørende for innflytelse, ikke riktig familie og kostskole-kameraderi.

Harold Wilson (1916-95), statsminister i to perioder på 1960- og 70-tallet.

Wilson ble født i Huddersfield i Yorkshire, i en familie av lavere middelklasse. Både på mors- og farssiden var det Labour-politikere i slekten, men rundt kjøkkenbordet var det mindre politikk og mer protestantisk arbeidsdisiplin det handlet om. Unge Harold vokste opp med et verdisett ikke ulikt hva man ville møte i et bedehusmiljø på norskekysten. Her var ikke noe ønske om å snu samfunnet på hodet, men om å gradvis forbedre fellesskapets kår over gjennom hardt arbeid.

Det var også verdier han tok med seg på skolebenken. Et talent for god hukommelse ble finpusset, og veien gikk via skolestipend til universitetet i Oxford, hvor han raskt klatret i gradene. Ved valget fredssommeren 1945 seilte han inn i Parlamentet for en valgkrets i nordvest, i en alder av 29. I Clement Attlees regjering fikk den unge universitetsmannen flere ministerposter.

Det gikk likevel nesten to tiår før Wilson selv nådde maktens sentrum i Labour. Leder Hugh Gaitskell døde brått uten noe sykdomsforløp, og partiet stod tilbake i sjokk, uten leder og med et parlamentsvalg nært forestående. Wilson hadde et tvilsomt rykte etter gjentatte manøvre mot egen partiledelse. Men nå var det ham partiet vendte seg til. Og året etter, i 1964, var det under Wilsons ledelse at Labour vant tilbake makten etter tretten år med de konservative i regjering.

Modernisering og taktikkeri

Wilsons regjering symboliserte en ungdommelig fornyelse ikke ulik den partifelle Tony Blair og New Labour skulle bygges på drøyt tre tiår senere. Teknologisk modernisering, utdanningsreformer og en mer liberal justispolitikk sto på agendaen. Wilson utnyttet regjeringens popularitet til å skrive ut nyvalg etter bare halvannet år ved makten, og økte flertallet markant. Den sommeren – 1966 – vant England også sitt første og hittil eneste VM-gull i fotball på hjemmebane. Wilson kunne med fryd observere at det var hans regjering som rådet over britisk suksess.

Resten av hans tid som statsminister skulle bringe flere skuffelser. I 1967 besluttet regjeringen å devaluere pundet for å bryte med et stadig økende handelsunderskudd. Prisene økte og Wilsons popularitet sank. Da neste valg kom i 1970, mente Labour å ha fått økonomien tilbake på fote, men et flertall av velgerne landet hos de konservative og Edward Heath. Historien om Heath og britenes inntreden i EU i 1973 finner du mer om her.

Fire år senere gjorde Wilson sitt comeback i statsministerstolen. Han er den foreløpig siste britiske statsminister som har vendt tilbake som statsminister etter et mellomspill i opposisjon, og det skjedde på merkelig vis. Valget våren 1974 var nemlig det første siden 1929 hvor verken de konservative eller Labour oppnådde et flertall i Underhuset. Edward Heath og hans konservative gikk kraftig tilbake. Det gjorde Labour også, de ble slått med 0,7 prosentpoeng, men fikk likevel fire flere representanter i Underhuset. Etter at Heath hadde mislykkes i sine forhandlinger med det liberale partiet, ble resultatet en mindretallsregjering fra Labour. Et avklarende «valg nummer to» noen måneder senere ga Labour et flertall på tre.

Herfra skulle Labour-regjeringen vakle videre helt frem til 1979, men Wilson ble ikke med på hele den reisen. I 1976 trakk han seg brått som statsminister og overlot roret til James Callaghan.

EU-avstemningen…

Europaspørsmålet preget Harold Wilsons år som statsminister, og især hans annen periode i 1974-76. Som på mange andre områder var det som balansekunstner Wilson fremsto. Storbritannia første søknad om EU-medlemskap var allerede blitt blokkert av Frankrikes president Charles de Gaulle. Wilsons regjering forsøkte også, i 1967, men ble refusert på ny. Storbritannias medlemskap ble omsider forhandlet frem under Edward Heath, mens Labour var i opposisjon. Wilsons virkelige prestasjon ligger i hva som fulgte etterpå.

Med en voksende intern EU-opposisjon i Labour gikk Wilson nemlig til valg i 1974 på at medlemskapet skulle reforhandles og deretter legges ut til folkeavstemning. Forhandlingene ga bare kosmetiske endringer, og i folkeavstemningen lot Wilson sine statsråder selv bestemme hvilken side de falt ned på. Slik lyktes han i å stagge en utvikling som var på vei mot full splittelse.

Det fantes en veritabel EU-opposisjon i Labour, ikke ulik den delen av Arbeiderpartiet som sto på nei-siden ved den norske folkeavstemningen i 1972. I likhet med nei-folk i Ap argumenterte deler av Labours venstreside med at EU var en kapitalistisk klubb og at medlemskap sto i veien for større sosial utjevning og offentlig kontroll på markedet innenfor landets grenser.

En moteriktig konservativ partileder: Margaret Thatcher drapert i Europas land i valgkamp før folkeavstemningen i 1975.

Mens den norske nei-siden vant frem, hjulpet av sterk motstand på bygdene, ble resultatet i Storbritannia et stort flertall for (fortsatt) EU-medlemskap. Ja-flertallet i avstemningen 5. juni 1975 ble 67 prosent for, med en anstendig valgdeltagelse på snaut 65 prosent. Det var en seier for pragmatisk sentrumspolitikk, for partieliten i begge de to store partiene (og hos de liberale) var i favør av fortsatt medlemskap. Margaret Thatcher var akkurat blitt Heaths etterfølger som leder av det konservative partiet: Hun drev stødig valgkamp for Fellesmarkedet.

Motstanden var å finne på ytre venstre så vel som på ytre høyre, der argumentene var nasjonalpatriotiske og imperietro: Storbritannia skulle ikke velge europeisk herredømme over britiske tradisjoner og nærhet til fordums kolonier.

…og dens ettermæle

Drøyt førti år senere kan man undres over hva som egentlig har endret seg i Storbritannias EU-debatt. Prosessen frem mot folkeavstemningen 23. juni 2016 var på mange vis en speilvendt kopi av hva Harold Wilson gjennomførte i 1975. Men mens det var ganske perifere statsråder som brøt med Wilsons EU-ja, opplevde David Cameron at sentrale allierte, som Boris Johnson og Michael Gove, falt ned på et nei. Utenfor partiet fisket UK Independence Party i opprørt vann på nei-siden. Og EU-debatten var forandret på noen punkter. Maktsentralisering i Brussel var for noen gått fra dystert scenario til realitet, og europeisk innvandring var blitt mye mer fremtredende. Cameron gamblet og tapte sin folkeavstemning, mens Wilson vant sin.

Hadde Wilson i mellomtiden lykkes i å skyve EU-spørsmålet bort fra agendaen? Vel, det var uaktuelt å holde noen ny folkeavstemning, til det var flertallet for solid. Men den interne EU-opposisjonen i Labour levde videre. På 1980-tallet ble «ja til EU» del av fornyelsen av partiet, det som skulle gjøre Labour moderat og valgbart. Men den gamle understrømmen av nei-verdier eksisterer fortsatt. På mange måter representeres den i dag av partilederen selv, Jeremy Corbyn. Alt er forandret, ingenting er forandret, som ordtaket sier.

Artikkelen er del tre i en serie med biografiske portretter om britiske statsministre med særegne og skjebnesvangre veivalg i forholdet mellom Storbritannia og EU. De andre artiklene i denne serien:

Harold Macmillan med britenes første EU-forsøk

Edvard Heath: Mannen som tok britene inn i EU.

oivind@britiskpolitikk.no