Sist oppdatert 6. oktober 2018
Det har vært en brennhet sommer i Storbritannia. Også i Underhuset har debattene vært glohete og til tider ganske ufine. Den etterlengtede sommerferien for parlamentarikerne er slutt, men forhåpentlig rakk de å kjøle seg noe ned før de nå returnerer til Westminster.
Av Jan Erik Mustad
Theresa Mays brexit-plan ble lansert i begynnelsen av juli. Det tok hennes regjering to år å komme frem til forslaget, men i løpet av en to-ukers periode, ble det revet i filler fra alle hold. Britene er delt i brexit-spørsmålet, og det er regjeringen og det konservative partiet også.
Regjeringen er ikke bare delt, men sterkt splittet, noe frontalangrepet på Mays kompromissforslag fra partiets høyreside vitner om. Mays kompromiss, som lener seg kraftig mot en myk brexit, fikk brexit-minister David Davis og utenriksminister Boris Johnson til å trekke seg umiddelbart.
Overlevde sommeren
Mays forslag overlevde så vidt sommeren. Det betyr at hennes forslag ennp er det gjeldende. I løpet av sommeren søkte May støtte hos EU-statsledere i et håp om å bruke dokumentet som et utgangspunkt for å nå en avtale innen britene går ut av EU. Alt må være på plass innen oktober i år, slik at EUs organer kan få avtaleverket på plass før mars 2019. 29 mars 2019 er den offisielle dagen for britenes exit. Så kommer det en overgangsperiode ut 2020.
Kompromissforslaget og dertil reaksjoner viser hvor vanskelig den politiske situasjonen er blitt. May styrer en mindretallsregjering etter det katastrofale parlamentsvalget i fjor. For å sikre et flertall i Underhuset, er hun avhengig av støtte fra det Demokratiske unionistpartiet (DUP) i Nord-Irland.
I forkant av parlamentsvalget i fjor ba May folket om å gi henne større kraft i EU-forhandlingene gjennom et større flertall i Underhuset enn det hun arvet fra Camerons valgseier i 2015. Isteden endte hun med et mindretall.
Splittede torier
I tillegg er det konservative partiet dypt splittet i brexit-spørsmålet. Europa har delt det konservative partiet siden slutten av 1950-tallet og splittelsen har vært stor siden tidligere konservative statsminister Edward Heath tok britene inn i EEC i 1973. EU-spørsmålet felte Margaret Thatcher, John Major og nå sist David Cameron. Muligens blir May den neste tory-statsministeren som må gå grunnet EU.
May sitter fastklemt mellom fløyene i eget parti, samtidig som hun må sørge for å ikke miste støtten fra DUP. Ett av de vanskeligste temaene i forhandlingene med EU har vært grensen på den irske øya. Den blir EUs yttergrense etter brexit. DUP ønsker en sømløs grense, men ønsker selv ingen endring på Nord-Irlands konstitusjonelle plass i den britiske unionen. En myk grense fordrer foreløpig at britene forblir i tollunionen og eventuelt i det indre markedet.
En ny folkeavstemning?
Selv om det er kommet en strategi fra May, er britene ikke kommet lenger i forhandlingene med EU. For et år siden sa May at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale». Nå prøver May for alt det er verdt å sikre enn avtale med EU, hovedsakelig på grunn av de skrekkscenariene som er tegnet opp i tilfellet en «no deal».
Spørsmålet om ny folkeavstemning har ligget og ulmet siden avstemningen i 2016. Og det skal sies at det først og fremst er de som ønsker å forbli i EU som har kjørt frem ønsket og kravet om en ny folkeavstemning før britene går ut. Blant dem som ønsker å forlate EU, er det folkeavstemningen fra 2016 som gjelder. Det var der det demokratiske mandatet ble gitt til politikerne – et knapt flertall for å gå ut.
Storbritannia-kjenner og kollega Per Edgar Kokkvold argumenterte i Aftenposten 5. august for at en ny folkeavstemning er en dårlig ide. Han mener det vil splitte britene enda mer, og at hele «det økonomiske og politiske systemet er rigget mot dem, med de konsekvenser det vil få for deres politiske helse og troen på demokratiet».
Undertegnede hadde samme oppfatning etter avstemningen i 2016. Folket hadde talt og Mays oppgave, da hun ble utpekt til statsminister i juli 2016, var å lirke Storbritannia ut av unionen. Hun hadde folkets stemme i ryggen, det største demokratiske mandatet en leder kan ha.
Men etter hvert som tiden gikk skiftet jeg mening i forhold til spørsmålet om en ny folkeavstemning.
Det britiske folk har talt én gang. På grunn av den slette måten de folkevalgte politikerne har forvaltet det demokratiske mandatet fra 2016 på, mener jeg demokratiet bør få tale igjen gjennom en ny, men annerledes, folkeavstemning før britene endelig går ut. Kompromissforslaget fra May er ingen fornøyde med. De siste ukene av denne parlamentsperioden viste klart det.
Derfor bør britene bli forlagt tre alternativer i en folkeavstemning når forhandlingene med EU er endelig over:
- Britene forlater EU uten en avtale (no deal)
- Britene forlater EU med en avtale (uklart hva slags)
- På bakgrunn av 1 eller 2, britene ombestemmer seg og velger å forbli i EU
Kan løse opp
En ny folkeavstemning er et forsøk på å komme ut av den fastlåste politiske situasjonen den britiske regjeringen befinner seg i. Forhandlingene med EU står stort sett på stedet hvil, og har i liten grad gått i britenes favør. Regjeringen er splittet, Labour er splittet, Parlamentet er splittet, folket er splittet og den britiske unionen er splittet. Skottland og Nord-Irland stemte for å forbli i EU, mens England og Wales stemte for å gå ut.
Det er selvsagt ingen garanti for at en ny folkeavstemning vil endre det beskrevne bildet. Og muligens er det, som Kokkvold nevner, ikke demokratisk prinsipielt riktig å gjøre. Undertegnede synes likevel at pragmatikken her er viktigere enn prinsippet. Det som teller for britene er å få det best mulig utenfor EU, enten britene klarer å forhandle frem en avtale eller ikke. Hva som er best, kommer an på øyet som ser.
Klarer May og hennes regjering å komme frem til en avtale, kan den likevel bli veltet av Parlamentet. I 2017 bestemte britisk høyesterett at Parlamentet skal stemme over den endelige avtalen, hvis det foreligger en. Dermed kan de folkevalgte fort stå overfor dilemmaet – «a bad deal vs a no deal».
Muligens må tanken på en ny folkeavstemning modnes, slik det konservative parlamentsmedlemmet Justine Greening sa i Underhuset i juli – «gradvis vil Underhuset forstå at brexit går på tvers av partilinjer og at det er pragmatisk politikk som nå gjelder. Tanken på at folket må hjelpe oss vil antagelig modnes i løpet av høsten».
Verdt å ta sjansen
En ny folkeavstemning vil da kunne potensielt hjelpe regjeringen. Det vil være bra for Labour, som nesten er like splittet som de konservative. I tillegg mener jeg at det vil være bra for folket, som nå har opplevd to år med politisk kaos og fastlåste forhandlinger. Det sterke sentimentet knyttet til immigrasjon med stengte grenser som en så sist, er muligens moderert og en ny og annerledes avstemning vil være fundert på de to årene som er gått siden forrige avstemning.
Det er naturligvis ingen garantier i politikken, ei heller i valg. Det vet May bedre enn noen. Selv om Downing Street har avvist en ny folkeavstemning, er det likevel verdt å ta sjansen på en ny. De folkevalgte har manøvrert britene inn et hjørne. De har ennå muligheten til å hjelpe dem ut, og selv komme ut av den fastlåste politiske situasjonen de har påført seg.