Brexit-ministeren som ikke ville godta brexit-avtalen

Dominic Raab FotoDominic Raab trakk seg som brexit-minister dagen etter at regjeringen hadde godtatt avtaleutkastet til brexitavtale. Foto: Lee Goddard, 10 Downing Street.

Sist oppdatert 16. november 2018

Storbritannias andre brexit-minister holdt bare fire måneder i jobben før han trakk seg 15. november. Den ihuga EU-motstanderen kunne ikke leve med avtalen som hans egen statsminister godtok.

Espen Aas er tidligere Storbritannia-korrespondent for NRK.

Av Espen Aas

Dominic Raab fikk en vanskelig oppgave, men han takket likevel ja til den. Han tok over etter sin gamle sjef David Davis som Storbritannias brexit-minister. Og han hadde utvilsomt riktig bakgrunn. Jurist, med internasjonal rett som spesialområde, i tillegg hadde han også vært med å jobbe frem Oslo-avtalen som ble inngått mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Raab, som har jødisk far, forhandlet på vegne av den palestinske siden.

Sammensatt bakgrunn

Et av brexit-forkjempernes viktigste anliggender har vært å begrense innvandringen av EU-borgere til Storbritannia. Paradoksalt nok er Raab selv sønn av innvandrer. Faren hans, som var tsjekkisk-født jøde, rømte som seks-åring til Storbritannia på flukt fra nazistene i 1938. Som voksen giftet han seg med Raabs mor, som var britisk protestant. Dominic Raab er selv gift og har to barn med en brasiliansk katolikk.

44-åringen er utdannet jurist ved universitetene i både Oxford og Cambridge, og før han ble politiker, jobbet han ved det britiske utenriksdepartementet. Blant annet ledet han en gruppe ved den britiske ambassaden i Haag som jobbet for å få bragt krigsforbrytere for retten. Senere var han rådgiver både i konflikten mellom Israel og palestinerne, EU og i konflikten med Spania rundt det britiske oversjøiske territoriet Gibraltar.

I 2010 ble han innvalgt som parlamentsmedlem for den trygge konservative valgkretsen Esher og Walton i Surrey, rett utenfor London. Han overtok ironisk nok valgkretsen etter en svoren EU-tilhenger, mens han selv altså er en dedikert og høyrøstet EU-skeptiker.

EU-motstander hele veien

I 2011 ble Dominic Raab utnevnt til «beste nykommer i Underhuset» av magasinet Spectator, etter å ha deltatt i mange debatter om justis- og fengselsvesenet. Ikke minst var han en ihuga motstander mot å gi innsatte i fengslene stemmerett, og argumenterte sterkt for at dette var noe britiske politikere måtte få bestemme, uten at noen dommere i Strasbourg (den europeiske menneskerettighetsdomstolen) skulle blande seg inn. Han kritiserte også sin egen regjering for å altfor lett importere EU-direktiver som han mente gikk ut over briters individuelle rettigheter.

Det var likevel først i Camerons andre regjering, fra 2015, at han kunne flytte arbeidet sitt fra Underhuset i Westminster og inn i regjeringskvartalet i Whitehall. Han fikk da jobb som underminister i justisdepartementet, med særlig ansvar for sivile rettigheter. Sjefen hans var en av de fremste talsmennene for at Storbritannia skulle forlate EU, daværende justisminister Michael Gove.

Under oppkjøringen mot folkeavstemningen 23. juni 2016, argumenterte Raab ivrig for å bryte med EU. Han omtalte EU som korrupt og mente Storbritannia ville komme mye bedre ut av det økonomisk hvis landet kunne få inngå egne handelsavtaler med blant annet Latin-Amerika og Asia.

Selv om hans syn vant frem i folkeavstemning, fikk han avskjed fra regjeringen sammen med Michael Gove da David Cameron gikk av som statsminister, og Theresa May tok over. Gove var som kjent en av utfordrerne til May som partileder.

Raab var med å stifte organisasjonen «Change Britain», som ivrer for at Storbritannia skal bli mest mulig selvstendig etter brexit. Organisasjonen støttes blant annet av tidligere utenriksminister Boris Johnson som selv var en av frontfigurene i EU-kampen.

Tilbake i varmen

I juni 2017 var han tilbake i justisdepartementet, da som minister med ansvar for domstoler og rettsvesen. Rett over nyttår 2018 fikk han den viktige jobben som boligminister.

Han hadde ikke vært mange måneder i jobben før han ga migrasjon og arbeidsinnvandring fra EU skylden for de høye boligprisene i landet. I et intervju med Sunday Times hevdet han at det hadde presset prisene opp med 20 prosent de siste 25 årene.

Så selv om han ikke jobbet direkte med EU-spørsmål, sparte han sjelden på kruttet hvis han fikk mulighet til å kritisere unionen Storbritannia skulle ut av.

Et av 2018s mest dramatiske politiske øyeblikk var da statsminister Theresa May samlet regjeringen på Chequers, landstedet til den til enhver tids sittende statsminister siden 1921. Der skulle de meisle ut dokumentet som i detalj skulle beskrive det fremtidige forholdet til EU. To ministere var så uenig i innholdet at de trakk seg, utenriksminister Boris Johnson og brexit-minister David Davis. De mente dokumentet bandt Storbritannia alt for tett til EU.

9. juli fikk Dominic Raab jobben etter Davis. Selv om de åpenbart ikke skulle jobben sammen nå, kjente to EU-skeptikerne hverandre godt fra før.

Davis’ mann

For allerede før Raab selv ble folkevalgt, jobbet han nemlig for David Davis i en årrekke. Raab ble ansatt som stabssjef for Davis i 2006 da han var skygge-innenriksminister, altså det konservative partiets motpart til Labour-regjeringens innenriksminister.

En av tingene som hadde talt i favør for Raab da han fikk denne jobben, var at han hadde svart belte i karate. Davis likte nemlig folk som «tålte en trøkk» som han sa, det viste av de var dedikerte. Etter en hofteoperasjon har imidlertid Raabs evne til å sparke fra seg blitt kraftig redusert, men i et radiointervju med BBC i sommer, forsikret han om at han fortsatt kunne slå fra seg. I det samme intervjuet omtalte han også politikk som langt mer blodig enn karate.

David Davis hadde et dårlig forhold til sin motpart i EU, sjefforhandler Michel Barnier. Det ble ofte lekket fra anonyme kilder i EU at Davis var lat, jobbet lite og drakk mye. Barnier var ellers generelt sett misfornøyd med britenes evne til å forhandle.

Arvtakeren Dominic Raab hadde kanskje ikke det beste utgangspunktet selv heller. Under et år tidligere hadde han nemlig beskyldt Barnier for å være uprofesjonell etter at franskmannen uttalte at brexit kom til å «lære Storbritannia hva det betyr å forlate EUs indre marked».

Usikker fremtid

Selv om Dominic Raab hadde ministerposten som skulle sørge for Storbritannias skilsmisse med EU, var det åpenbart at han ikke fikk siste ord. Avtalen som tilslutt ble fremforhandlet med EU, kunne han ikke støtte, selv om regjeringen og statsministeren gjorde det.

I sitt avskjedsbrev til statsminister Theresa May sa Raab at avtalen var en trussel mot Storbritannias integritet, og mente avtalen rundt Nord-Irland gjorde at Storbritannia ble låst fast med EU for uoverskuelig fremtid.

EU og Storbritannia har inntil videre blitt enige om at Storbritannia forblir i EUs tollunion for å kunne holde grensen mellom den irske republikken i sør og britiske Nord-Irland åpen. Den avtalen gjelder inntil begge parter er enige om en ny løsning. Ingen av partene kan trekke seg fra den avtalen hvis ikke den andre er enig.

Raab mente også at Theresa Mays brexit-avtale vil virke ødeleggende for landets økonomi, og også ødelegge folk tillit til det britiske demokratiet.

Den første som fikk tilbud om Raabs jobb var hans gamle sjef, tidligere justisminister og nåværende miljøvernminister Michael Gove, en minst like stor EU-skeptiker som ham selv. Han takket nei fordi han ikke fikk mulighet til å fremforhandle en ny brexit-avtale. At du som ansvarlig minister ikke skulle få være den som hadde siste ord om avtalen ble for vanskelig for dem begge.