Belfast – skjør fred i delt by

Bølgeblikk gjerde gjennom Alexandra Park i Belfast FotoGjennom Alexandra Park i Belfast er det satt opp et tre meter høyt gjerde i bølgeblikk. Alle foto: Trine Andersen

Sist oppdatert 3. mai 2019

Det var engang en vakker park. Nå er den skjemmet av et tre meter høyt gjerde i bølgeblikk – full av grafitti. Alexandra Park i Belfast er delt, for menneskene her kan ikke engang lufte hundene sine sammen.

Portrett Annette Groth

Annette Groth var i ti år NRKs korrespondent i London.

Av Annette Groth

Gjerdet – eller muren – i Alexandra Park er en av de godt over 100 såkalte Peace Walls – fredsmurer – i Nord-Irland. Det store flertallet av dem er i Belfast. De er laget for å holde de to folkegruppene – katolske nasjonalister og protestantiske unionister – atskilt fra hverandre.

Den første kom i 1969, da det som med et understatement ble hetende The Troubles startet. Siden har de blitt bygget jevnt og trutt. Flere av dem er satt opp ETTER at Nord-Irland fikk sin fredsavtale langfredag i 1998.

Byggingen av bølgeblikkgjerdet i Alexandra Park startet på en tid da man skulle tro optimismen var stor. Det var september 1994, og IRA – den irske republikanske hæren – erklærte våpenhvile. Men akkurat da var forholdene i bydelene rundt Alexandra-parken så vanskelige at folk der ønsket en mur.

Port i gjerdet Alexandra Park. Foto

Porten i det høye gjerdet i Alexandra Park er bare åpen noen få timer daglig og stenger klokken 15.

På den ene siden hadde du katolske Parkside – på den andre protestantiske Tiger’s Bay. Og muren kom opp slik at de som bodde her slapp å se hverandre. Over 20 år etter fredsavtalen står den her ennå. Riktignok ble det laget en port i muren i 2011, men den er bare åpen noen få timer daglig og stenger klokken 15.

Veggmalernes eldorado

De to folkegruppene i Nord-Irland liker å markere revir. Fortelle omverdenen at her er det vi som hører til. Du kan se det på flaggene de heiser ved husene sine – en Union Jack i et protestantisk område – den irske trikoloren hos katolikkene.

Og de mange murene har tiltrukket seg en rekke veggmalere. Under konflikten var det mange militante og hatefulle budskap som ble malt både på hus og murer – i dag er de ofte et mer kulturelt innslag. Slik viser menneskene her hvem de er og hva de tror på.

Jeg har møtt veggmalere fra begge sider, som har gjort dette til et slags levebrød. Noen av dem jobber også sammen. Veggmalerne har etter hvert fått status i Nord-Irland.

Den vanskelige freden

Men de mange murene i Belfast viser likevel hvor vanskelig det er å forsone de to folkegruppene i det som fremdeles er en britisk provins. Nettopp derfor er grensen tvers over den irske øya blitt et så vanskelig punkt i brexit-prosessen. For redselen for nye barrierer mellom folk nord og sør for denne grensen er høyst reell når du snakker med folk i Nord-Irland.

Under The Troubles var grensen over den irske øya stengt og kontrollert av den britiske hæren. Nå er den helt usynlig. Arbeidet med fred og forsoning har pågått i over 20 år, men det tar sin tid å bygge tillit.

Konflikten i Nord-Irland er ikke en religionskonflikt – det dreier seg som så ofte ellers om politikk. De religiøse skillelinjene blir likevel ofte brukt, fordi det er en enkel måte å beskrive folkegruppene på. Men altså politikk.

Protestantene er etterkommere etter engelske og skotske bosettere som fikk land av Storbritannia og fortrengte de innfødte irene. Deres viktigste politiske mål er å beholde unionen med Storbritannia – for enhver pris. De kalles unionister eller lojalister. Mens katolikkene – de innfødte irene – ønsker seg et forent Irland. Og kalles nasjonalister eller republikanere.

Britiskpolitikks Annette Groth og Jan Erik Mustad foran fredsmuren i Bombay Street som skiller Falls Road-området og Shankhill Road.

Falls og Shankill

I Vest-Belfast ligger de to lange gatene Falls Road og Shankill Road parallelt med hverandre. Mellom dem går den lengste muren i Belfast, flere kilometer lang. Også her er det porter i muren, også de stengt om natten.

I dette området ligger Bombay Street. Dette var åsted for et av de første store slagene under The Troubles. 15.august 1969 var det voldsomme sammenstøt mellom katolikker og protestanter her.

De protestantiske lojalistene satte fyr på katolikkenes hus i Bombay Street – nesten alle husene brant ned. Det samme skjedde på nærliggende Kashmir Road og Cupar Street. Katolikkene som bodde her måtte flykte.

I dagens Bombay Street bor det fremdeles katolikker. Men det er lett å se at fiendskapet mellom folkegruppene fremdeles lever her. I Bombay Street ligger muren – eller gjerdet om du vil – tett inntil en husrekke. Det er mange meter høyt. På den andre siden ligger et protestantisk boligområde.

Bombay Street - veggmaleri og fredsmur. Foto

Veggmaleri i Bombay Street til minne om 15 år gamle Fian Gerald McAuley, som var en av dem som ble drept under de voldsomme sammenstøtene i Bombay Street 15.august 1969. I bakgrunnen det flere meter høye gjerdet som går tett inntil en husrekke.

Det er tydelig at de på den katolske siden ikke føler seg trygge. I tillegg til den høye muren har noen bygget et slags nettingtak over bakhagene sine. For å være sikre på ikke å bli truffet av stein eller annet som noen på den andre siden kan tenkes å forsøke seg med.

-Hvordan er det å bo her med denne høye muren, spør jeg et par unge gutter jeg treffer i Bombay Street.

– Det føles trygt, svarer de, og bekrefter at de ikke har noen venner på den andre siden.

Dette er arbeiderklasseområder I Belfast. Rekkehusene i rød murstein ligner på hverandre, enten de ligger i Shankill- eller Fallsområdet. Menneskene her kan nok treffe på hverandre i sentrum av Belfast, som er helt blandet, men i hverdagen omgås de ikke hverandre. Barna går på forskjellige skoler, de går til forskjellige arbeidsplasser, de ferdes i sine egne områder og ser ikke «de andre».

Manglende tillit

Slik er det ikke bare fysiske murer mellom boligområder i Belfast, men også mentale. Du skaper ikke tillit når du aldri omgås. Snarere tvert imot. Utallige forsøk gjøres for å myke opp steile fronter, men det går uendelig sakte.

Men nå – 21 år etter Langfredagsavtalen – er det ikke på tide å rive ned disse murene?

Det skulle man tro. Men bare et par stykker er fjernet – resten blir stående. En rekke undersøkelser viser at folk her er redde for sikkerheten sin hvis murene blir borte. Politikerne i Belfast har bestemt at alle murene skal ned innen 2023, men det spørs hvordan det går. For det er mange som føler seg langt tryggere enn de ellers ville gjort når de har murene å gjemme seg bak.

Folkene som bor i områder stengt av med murer er mennesker som har vonde minner fra de tredve årene med krig og konflikt. Over 3.500 mennesker ble drept i dette lille hjørnet av verden under The Troubles. De aller fleste av dem i Belfast. Mange av dem som bor her i dag er ennå ikke klare for forsoning.

Men tross alt – det går fremover. Over resten av Belfast er det stor utvikling etter 1998. Det ble pumpet inn penger, blant annet fra EU og USA. Turismen blomstrer og byen har fått et nytt og moderne utseende.

Murturisme

Og i dette bildet passer fredsmurene på en merkelig måte inn. De rikt dekorerte murene er blitt en turistattraksjon. For Belfasts drosjesjåfører, som i alle år kjørte journalister rundt i byen, har nå fått nye kunder. Turister som vil være med på en rundtur, der konflikten er hovedtema.

Tour of The Troubles, kaller de det, og turistene kjøres fra mur til mur. Slik kan de med egne øyne få et innblikk i hvordan krig og konflikt rådde i denne delen av verden i 30 år.

Ingen vil tilbake til tiden med bomber og drap. Men i deler av Belfast er det åpenbart vanskelig å omfavne freden.

Annette Groth kjenner Nord-Irland svært godt. Hun har besøkt provinsen over 100 ganger, og har gitt ut bøker om den irske øya: «Nord-Irland. Den vanskelige veien» (1998) og «Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke har møtt. Historier fra den irske øya» (2001). I fjor ga hun ut boka «Hva nå? Min reise i Storbritannia i en brexit-tid».