EU-valget: Et nytt politisk landskap

foto av Nigel FarageNigel Farage og hans Brexit Party gjorde et brakvalg. Foto: Gage Skidmore, Flickr

Det var en varslet katastrofe. Men etterdønningene vil ikke bli mindre av den grunn. Det konservative partiet klappet sammen til 8 prosents oppslutning – og Labour falt til 14 på en historisk dårlig kveld for topartihegemomiet som normalt råder i britisk politikk.

Dersom prosessen for å melde Storbritannia ut av EU hadde fulgt sin planlagte tidslinje, ville dette valget aldri blitt holdt. Da det likevel ble slik, ble det første gang siden folkeavstemningen sommeren 2016 at britiske velgere fikk stemme over Europa. Resultatet vil tolkes som en dom over politiske veivalg omkring brexit. Og det vil forstås som en marsjordre til politikerne som skal forsøke å lande en løsning før neste deadline satt av EU: 31. oktober.

Dom og marsjordre kan oppsummeres omtrent slik: Et valgskred for det nyopprettede Brexit Party under Nigel Farages ledelse. Et kjempeløft for Liberaldemokratene, som ønsker å reversere hele utmeldingen. Stor fremgang også for skotske nasjonalister og det grønne partiet. Og altså fullstendig nedsmelting for det konservative partiet, som på landsbasis ble femte størst. For Labour var fallet mindre dramatisk, men likevel stort nok til å vekke uro.

Skilt til valglokale i UK

Vital EU-skepsis i England

Brexit-partiet har gjort det gjennomgående godt i England og Wales, men naturlig nok sterkest i områder der andelen Leave var høyest ved folkeavstemningen. Samlet er oppslutningen på 32 prosent – i England alene 36 prosent.

Liberaldemokratene har mer enn doblet sin støtte fra forrige valg i 2014 og lander på 20 prosent. Det har en særlig symbolsk tyngde at partiet har blitt aller størst i London. Mønsteret er det motsatte av Brexit-partiet: høy oppslutning i Remain-områder, lavere i områder av England der EU-skepsisen er stor.

Det nye, EU-vennlige Change UK har på sin side bare smuler å vise til med 3,5 prosent støtte og får ingen representanter i EU-parlamentet. De grønne er hakk i hæl på Labour med 12 prosent oppslutning.

Nord for grensen befester det skotske nasjonalistpartiet sitt grep med rundt 38 prosent av stemmene. Brexit-partiet har her langt mindre gjennomslag, men lander likevel på andre plass med rundt 15 prosent av stemmene.

Europeisk – på sitt vis

Interessant nok er det mye ved resultatet i Storbritannia som speiler allmenne trender i Europa ved dette valget, som altså favner om alle EUs 28 medlemsland. Konservative og sosialdemokratiske partier har gjennomgående gjort det svakt, og velgerne har i stedet søkt mot alternativer til de to store familiene. Det har gavnet høyrepopulistiske partier, liberale og grønne. Det gir et politisk landskap med mange små knauser og med nye utfordringer for dem som ønsker politikk som mange kan enes om.

I Storbritannia er konsekvensene likevel noe helt for seg selv. Alt ved dette valget vil tas inn i debatten om den konkrete veien videre.

Lederstrid hos toryene

I det konservative partiet handler diskusjonen først av alt om hvem som bør etterfølge Theresa May som statsminister. Kollapsen ved valget bekrefter inntrykket av mistillit hos velgerne mot måten Mays regjering har håndtert EU-utmeldingen på. Mange av de noen-og-tredve prosentene som nå har stemt på Brexit-partiet, støttet May og de konservative ved parlamentsvalget for to år siden. Nå ser de et parti som har sviktet sitt mandat. Hva kan gjøres med det?

Den mest sannsynlige vendingen er at lederkandidater som ønsker en hardere linje overfor EU nå ser sin sak styrket. Boris Johnson og Dominic Raab er begge i den kategorien. Nå kan de vise til at velgerne forlengst har forkastet den middelveien som May søkte mot og som førte til ydmykelse overfor EU og misnøye fra begge sider i debatten hjemme. Storbritannia må sette hardt mot hardt, vil være argumentet her. Britene må få bedre vilkår fra EU, både hva gjelder handelsvilkår og løsningen for den irske grensen – eller tre ut uten noen avtale. Resultatet skal være det kliniske bruddet med unionen som deler av partiet hele veien har ønsket seg. Den linjen vil naturligvis møte motstand hos en del av den parlamentariske eliten. Men den er styrket nå.

Sjelegranskning i Labour

Hos Labour vekker det bestyrtelse at Liberaldemokratene er i ferd med å sope opp betydelige deler av Remain-velgerne og dermed også endel av de unge, venstreorienterte velgerne som stemte Labour ved forrige parlamentsvalg.

Den voksende koalisjonen av ulike typer velgere som har sluttet seg til Labour under Corbyn er i ferd med å sprekke opp. Partiets forsøk på å favne om begge sider i EU-debatten ser ut til å ha spilt fallitt. I alle fall synes Labour å ha vært for utydelige: uten vilje til å ta endelig stilling og uten evne til å ta endelig ansvar. Nå vil presset i favør av en ny folkeavstemning bli enda sterkere i partiet.

Renhet i ytterkantene

Sentrum forsvinner altså i brexit-debatten, og det er dårlig nytt for dem som ønsket seg en form for kompromiss. Et forlik omkring en myk brexit er fortsatt mulig å se for seg i det britiske Underhuset, men sannsynligheten er mindre nå. Trolig blir den enda mindre når en ny partileder og statsminister er på plass med et sannsynlig mandat for en hard brexit fra egne partifeller.

Hvordan en slik strategi skal kunne gjennomføres er et åpent spørsmål. Men vi kan regne med at konfliktnivået omkring brexit i alle fall ikke vil avta idet både velgere og politikere søker mot ytterkantene på jakt etter renhet.

oivind@britiskpolitikk.no