Er det Boris Johnsons tur?

Foto av Boris Johnson mens han var utenriksministerBoris Johnson vil gjerne bli statsminister. Bildet er tatt mens han var utenriksminister. Foto: Britisk UD, Flickr

Theresa May har gråtkvalt gått av som leder for de konservative i Storbritannia etter at hun mislyktes med å få britene ut av EU. Er det dermed duket for hennes tidligere utenriksminister Boris Johnson? Han er i alle fall den som oftest blir nevnt som favoritt. Johnson vil ha Storbritannia ut av EU så fort som mulig – uansett om britene har en avtale med EU eller ikke.

Av Annette Groth
Portrett Annette Groth

Annette Groth var i ti år NRKs korrespondent i London.

En eksentrisk overklassegutt, selverklært klossmajor, uvøren i fremtoningen og sleivete i kjeften. Men en populær mann blant velgerne. I det siste har han for øvrig fått noe som ligner på en frisyre, i stedet for den blonde rufsesveisen han er blitt kjent for, og han har gått ned mange kilo. Det sies at det er fordi han har fått ny kjæreste, og hun er 24 år yngre enn ham. Carrie Symmonds er tidligere kommunikasjonsmedarbeider i det konservative partiet.

Boris Johnson er litt av en type. Men selv om han liker å spille på sitt eksentriske jeg, lar han det skinne gjennom at han er mer enn det du ser på overflaten. Boris Johnson har solid utdannelse fra kostskolen Eton og universitetet i Oxford, og har sakte, men sikkert arbeidet seg mot toppen i det britiske konservative partiet.

Med sølvskje i munnen

Han ble født med en sølvskje i munnen og en imponerende navnerekke. Alexander Boris de Pfeffel Johnson kom til verden i New York den 19. juni 1964. Han har både franske, tyrkiske, russiske og tyske aner, og kaller seg en personlig smeltedigel. Han er sønn av den kjente forfatteren og politikeren Stanley Johnson og den nesten like kjente malerinnen Charlotte Johnson Wahl. Han er den eldste av fire søsken, som alle har solide karrierer.

Han skal visstnok ha vært en sjenert gutt en gang i tiden, noe som kan være vanskelig å fatte. Ikke kalte han seg Boris heller – det var mellomnavnet han tok i bruk da han gikk på kostskolen Eton. Blant familie og venner er han fremdeles Al – forkortelse for Alexander.

Begynte med journalistikk

Det var ikke umiddelbart klart at han skulle bli politiker. Han gikk derimot ganske raskt inn i journalistikken. Det begynte ikke helt bra. Han fikk jobb som lærling i The Times i 1987, men fikk sparken, etter å ha fabrikert et sitat i en av sine artikler. Etter kort tid i et par andre aviser, hoppet han til The Daily Telegraph. De sendte ham til Brussel i 1989, for å få fart på dekningen av EUs gjøren og laden.

Han skuffet ikke. Leserne koste seg med historier om slangeagurker, som måtte få EU-standard og ikke være for krumme. En annen gang skrev han om størrelsen på kondomer. Han har senere innrømmet at det nok var både overdrivelser og halvsannheter i noen av artiklene hans, men underholdende var det. Og The Daily Telegraph var forøyd med ham. Så da han kom hjem fra Brussel etter fem år, ble han avisens assisterende redaktør.

Om starten hans i journalistikken var noe haltende, ble han etter hvert en av de mest prisbelønte i bransjen. Både for sitt lederskap og ikke minst som kommentator og spaltist. Han ble beundret for sitt skarpe vidd og sine originale innfallsvinkler.

I 1999 ble han redaktør i det konservative ukemagasinet The Spectator, en jobb han hadde til 2005.

Inn i politikken

Men allerede før dette forsøkte han seg på en politisk karriere. Han stilte i parlamentsvalget i mai 1997 i valgkretsen Clwyd South i Wales. Men han ble bare nummer to. Fire år senere, i 2001, gikk det bedre. Han stilte som kandidat i Henley i Oxfordshire og vant relativt overlegent. Han gjentok suksessen i 2005.

Dette var i Labours og Tony Blairs storhetstid. Boris Johnson kom seg inn i de konservatives skyggeregjering. Det varte ikke lenge. Daværende partileder Michael Howard sparket ham som skyggeminister for kultur. Grunnen var at han i de heftigste ordelag løy om sitt forhold til journalisten Petronella Wyatt.

Mens dette foregikk måtte den daværende konen til Boris, Marina Wheeler, tåle en mengde avisskriverier. Men Marina Wheeler var ingen hvem-som-helst. Hun er en velkjent advokat, forfatter og spaltist – datter av den kjente krinkastingsmannen Sir Charles Wheeler. Wheeler og Johnson-familiene har kjent hverandre i årevis, og hun var bare ni år gammel da hun og den to år eldre Boris gikk på skolen sammen i Brussel.

Damenes Bors

Marina og Boris giftet seg i 1993 – Boris rakk akkurat å bli skilt fra sin universitetskjæreste Allegra Mostyn-Owen før Marina fødte deres første barn, Lara Lettice. Det kom tre barn til: Milo Arthur, Cassia Peaches og Theodore Apollo.

Mange har lurt på hvorfor en flott og dyktig kvinne som Marina Wheeler holdt ut med Boris og hans eksentrisitet, hans sleivete bemerkninger og ikke minst hans appetitt på kvinner. For Petronella Wyatt var ikke den eneste. I 2006 skrev britiske tabloidaviser om Johnsons forhold til journalisten Anna Fazackerley. Da historien ble kjent var Boris Johnson i Kina, mens en bøling av reportere sto på trappen og ropte spørsmål til Marina i Islington. Med barna som mer eller mindre intetanende tilskuere.

Og så var det Helen MacIntyre, da. Som var en av hans spaltister i magasinet The Spectator. Deres forhold resulterte i datteren Stephanie.

To ganger sparket Marina Wheeler ham ut hjemmefra på grunn av utroskapen. En gang skal han ha stått på trappen til familiens hus etter en av utroskapsskandalene, omgitt av pressefolk. Han bedyret at han skulle gjøre alt han kunne for å redde ekteskapet sitt, og snudde seg for å låse opp døren. Men der sto han og var blitt låst ute.

Nå er han kastet ut for tredje gang, og det for godt. I september 2018 proklamerte Marina Wheeler og Boris Johnson at deres ekteskap var over. Nå har BoJo, som han ofte kalles, flyttet sammen med sin nye unge kjæreste Carrie Symmonds.

Folkelig ordfører på sykkel

Man skulle kanskje tro at hans eskapader med kvinner ville skape politiske problemer for ham. Men det finnes bare en Boris Johnson og det ser ut til at det meste preller av. Han har merkelig nok, med tanke på hans bakgrunn, en folkelighet som slår an. Han elsker å sykle, og Boris med sykkelhjelmen har vært et kjent syn i London.

Bustehodet, som får øyebryn til å heves med en del av sine merkelige uttalelser, er populær blant folk. I meningsmålinger der det blir spurt om hvilken politiker man helst vil drikke øl med – der scorer Boris høyest.

Så da han i 2008 tok opp kampen med Labours Ken Livingstone om borgermestervervet i London, vakte det begeistring blant de konservative. Og blant velgerne også. Han ble valgt med god margin og han ble gjenvalgt fire år etter.

På forhånd var det konservative partiet usikre på om Boris ville klare å slå Livingstone. Han hadde selv bygget opp under myten om den fargerike, vittige, litt klovnete politikeren, blant annet med hyppige opptredener på «Have I got news for you». Dette er programmet som Nytt på Nytt bygger på. Men Boris leide inn en fremragende australsk valgkampstrateg, som gjøv løs på Londons innbyggere med temaer som kriminalitet og samferdsel. Og det sies at samme strateg sterkt begrenset medienes adgang til Johnson i denne perioden, av redsel for at han skulle plumpe uti med et eller annet nok en gang.

Boris Johnson ble en populær borgermester. Raskt innførte han bysykler – bare kalt Boris-bikes – og han tok avgjørelsen om at de toetasjes bussene skulle foretrekkes, fremfor mer moderne leddbusser. Begge deler slo godt an hos velgerne. Han var en synlig borgermester på sykkelen sin og han fikk vist seg frem under London-OL i 2012.

Noen riper i lakken ble det naturligvis i London-politikken også, men Boris kom alltid ned på bena.

Boris og brexit

I 2011 fortalte han på BBCs Newsnight, at han ikke regnet med noen stor politisk jobb etter at hans periode som borgermester i London var over. Det var ikke så mange som trodde på ham.

For i 2014 gjorde han det klart at han ville inn i Parlamentet igjen, og han regnet det gikk bra å kombinere med borgermesterjobben før en ny borgermester var klar. I 2015 ble han valgt fra kretsen Uxbridge and South Ruislip i London, og ble minister uten portfolio, altså uten departement, i David Camerons regjering. Hver uke kom han syklende til regjeringsmøte i Downing Street nummer 10. Men mange regnet med at han siktet videre. Mot lederjobben i det konservative partiet og statsministerstolen.

Her dukker brexit opp. Det har gitt Boris Johnson en sjanse til å nå toppen fortere enn han kanskje hadde tenkt. Det konservative partiet hadde bestemt seg for å prøve EU-spørsmålet i en folkeavstemning, hvis partiet fortsatte i regjering etter 2015. Og da de konservative fikk rent flertall ved valget i 2015, ble det alvor av planene.

Boris Johnson sjokkerte mange, inkludert David Cameron, da han sa nei til EU og ble den mest fremtredende figuren i Leave-bevegelsen. Det var ikke fritt for at han ble advart. Meningsmålinger viste at flertallet av briter ville bli i EU, selv om marginene var små.

Men vi vet hvordan det gikk. Om morgenen den 24.juni 2016, da nei-resultatet var klart, trakk David Cameron seg som statsminister og partileder. Og selv om Boris, i likhet med de fleste andre Leave-lederne, virket merkelig usikre etter det som fremsto som en stor seier, så veien mot Downing Street nummer 10 ut til å ligge klar for ham.

Et dolkestøt

Men hvem trenger fiender med venner som Michael Gove. Michael Gove var undervisningsminister og så justisminister i David Camerons regjering, men samtidig et fremtredende medlem av Leave-kampanjen. Han og Boris var nære og sto side om side i kampen for å melde Storbritannia ut av EU. Gove ledet Johnsons kampanje for å bli den neste partileder og statsminister. Men om morgenen den 30. juni, samme dag som Boris skulle erklære seg som lederkandidat, trakk Gove sin støtte og meldte seg selv som kandidat. Samtidig sa han at han mente at Boris Johnson var uegnet til oppgaven. Det endte med at Boris Johnson trakk seg som kandidat. Et dolkestøt i ryggen av de sjeldne.

Gove var ingen populær mann, og slik ble veien til Downing Street nummer 10 lagt åpen for kompromisskandidaten Theresa May.

Utenriksminister

Det så ut til at Boris Johnson skulle forsvinne ut i mørket igjen. Men Theresa May ville ikke la ham slippe unna. Hun ansvarliggjorde en rekke nei-folk, blant dem Boris Johnson, ved å utnevne dem til ministre i regjeringen sin. Boris ble utenriksminister i juli 2016.

Det var nok dem som lurte på hvordan den udiplomatiske Boris vil gjøre seg i rollen som Storbritannias fremste diplomat. Og han ble ikke umiddelbart ønsket velkommen. Den franske utenriksministeren Jean-Marc Ayrault møtte utnevnelsen med å kalle Johnson en løgner.

– Du vet godt hvilke metoder han bruker. Under brexit-kampanjen fortalte han en masse løgner til det britiske folket. Utenriksminister Johnson er et tegn på den politiske krisen som oppsto etter EU-avstemningen, sa Ayrault i et intervju på fransk radio.

Heller ikke i Tyskland var begeistringen stor. Å stole på Boris Johnson er som å stole på at en katt passer fløten, sa Simone Peter, lederen for miljøpartiet Die Grünen, ifølge the Guardian.

Men han gikk av som utenriksminister etter to år, i protest mot statsminister Theresa Mays håndtering av brexit-forhandlingene med EU.

Udiplomatiske utbrudd

Som utenriksminister likte han sikkert ikke å bli minnet på sine mange udiplomatiske utbrudd. Som da han i 2007 sa at Hillary Clinton så ut som en sadistisk sykepleier på et mentalsykehus. Han beskyldes for rasisme for å ha brukt nedlatende språk om svarte og han assosierte Papua Ny Guinea med orgier av kannibalisme og høvdingdrap.

Hjemme i Storbritannia fikk kjendiskokken Jamie Oliver unngjelde. Oliver sto i spissen for en kampanje som skulle gi skolebarn sunne måltider. – La folk spise hva de vil, sa Boris Johnson på et landsmøte i det konservative partiet. Det han ikke hadde fått med seg var at partileder David Cameron tidligere på samme landsmøte hadde rost Jamie Oliver opp i skyene for hans kamp for sunn mat. Også byen Portsmouth fikk høre det – han kalte den en by full av narkotika, overvekt, dårlige resultater og parlamentsmedlemmer fra Labour.

Dette er bare et lite utvalg av hva han får seg til å si. Som utenriksminister ble han nødt til å legge bånd på seg. Hvis han nå blir leder for de konservative og britisk statsminister må han veie sine ord enda grundigere.

Men Boris Johnson er ikke bare en eksentrisk og uforutsigbar politiker. Hans venner beskriver ham som både belest og intelligent. Han er utdannet i de klassiske fag, kan sin latin og snakker blant annet flytende fransk. Det er det ikke mange briter som gjør.

USAs president Donald Trump er tilhenger av BoJo. Han mener han kan bli en glitrende britisk statsminister. Det spørs hvor glad Boris er for den støtten. På den andre siden har du den skotske regjeringen som sier det er en katastrofe, hvis Boris blir regjeringssjef.

-Mine muligheter til å bli statsminister er omtrent like gode som å finne Elvis på Mars – eller at jeg blir reinkarnert som en oliven, lyder et kjent Boris sitat. Det spørs om han ikke må bite i seg dette, når lederstriden er avklart mot slutten av juli.

Dette er en oppdatert og redigert versjon av et portrett av Boris Johnson fra Annette Groths bok «Hva nå? Min reise i Storbritannia i en brexit-tid», Pitch forlag.

Hør også Jan Erik Mustad fortelle om Boris Johnson i vår podkast Pod Britannia.