Theresa May – standhaftig leder uten suksess

Theresa May på talestolen i Underhuset. FotoTheresa May klarte aldri å få gjennom sin brexitavtale i Underhuset. Foto: UK Parliament/Mark Duffy

Sist oppdatert 22. desember 2019

Theresa May fikk sin statsministergjerning dominert av EU. Hun var statsminister i ganske nøyaktig tre år, fra 13. juli 2016 til 24. juli 2019.

Theresa May (f. 1956) er en politiker av en eldre skole. Der forgjengeren David Cameron hadde representert foryngelse av partiledelse, fremsto May først og fremst som a safe pair of hands. Det kunne det saktens være behov for.

May overtok en skute med revne seil. Rett nok arvet hun et parlamentsflertall bak den konservative regjeringen, men fra første stund handlet Mays tid i Downing Street om brexit. Det overraskende resultatet av folkeavstemningen 23. juni 2016 var årsaken til at Cameron gikk av. Mays oppgave skulle være å samle partiet, Parlamentet og folket om en vei fremad.

Det var ingen liten oppgave. Da May holdt sin tiltredelsestale utenfor Downing Street i juli, var det i en inkluderende tone som anerkjente splittelsen som brexit-spørsmålet hadde gjort synlig. Den nye statsministeren strakte hånden ut til mistroende og misfornøyde briter og erkjente at brexit-avstemningen var blitt et oppgjør med en styrende elite som ikke så folks reelle behov.

EU-utmeldingen, lovet May, skulle ledsages av nærhet til de styrende, støtte til de svake, en moderne patriotisme som skulle sørge for at folket dro i lag. Ikke minst skulle det konservative partiet lytte til lavere sosiale lag og til deler av landet der partiet har stått svakt.

En tradisjonell vei

Hva slags muligheter hadde Theresa May med en slik plan for landet? Det er det delte meninger om. Selv hadde hun bakgrunn som handlet om hardt arbeid, men fra et priviliegert utgangspunkt. Unge Theresa vokste opp som enebarn, faren var prest og familien holdt til ved ulike tjenestesteder i landlige strøk nordvest for London.

Foreldrene døde med kort mellomrom tidlig på 1980-tallet. May jobbet på dette tidspunktet i den britiske sentralbanken og var midt i tjueårene. Hun hadde bak seg en god, men ikke overveldende bachelorgrad i geografi fra universitetet i Oxford, som foruten å være landets mest prestisjetunge lå nær familiens hjem. Hun var allerede gift med investeringsrådgiveren Philip May. Selv skulle Theresa også fortsette karrieren. Fra sentralbanken gikk veien videre til finanssektoren i City, der hun ble frem til valget i 1997, da hun ble parlamentsmedlem.

Underveis hadde ikke May vært forbundet med noen sterke ideologiske overbevisninger eller stridigheter. Hun hadde tatt del i lokalpolitikken i London og stilte ved parlamentsvalget i 1992 for en valgkrets i nordøst som Labour hadde grepet om. Fem år senere kom hun inn i Underhuset ved valget som var en katastrofe for de konservative og en kolossal seier for Labour og Tony Blair. Valgkretsen var sikre Maidenhead i Berkshire, rett vestover fra London.

Ikke Thatcher – men Merkel?

Politikeren May ga ingen signaler om å være en ny Margaret Thatcher, det fremste referansepunktet for kvinner som ville opp og frem i torypartiet på 1990-tallet.

Senere i karrieren skulle hun imidlertid sammenlignes med Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Begge har universitetsutdanning i realfag (Merkel er fysiker), begge er prestedøtre. To år eldre Merkel var som May tidlig kjent som en hardtarbeidende politiker med godt gangsyn og vilje til å gripe sjansen når den kommer ens vei. Og for begge syntes merkelappen pragmatiker å være en hedersbetegnelse. Politikken bør søke mot et balansepunkt i sentrum – den bør la seg gjennomføre, og den bør virke.

I løpet av sitt første tiår som parlamentsmedlem klatret Theresa May jevnt og trutt i posisjoner internt, mens det stormet omkring henne med stadige skifter av ledelse. Etter Camerons inntreden som partileder i 2005, fikk hun en sentral rolle som parlamentarisk leder for den konservative partigruppen. Og da Cameron vant valget og dannet den historiske koalisjonsregjeringen med Liberaldemokratene i 2010, var det med Theresa May som innenriksminister.

Vervet er en av de tre mest prestisjefylte omkring statsministeren selv, sammen med finans og utenriks. Det er også ministerpost som har en rekke kontroversielle politikkområder knyttet til seg – især knyttet til innvandring, integrering og samfunnssikkerhet.

May styrte skuten med stødig kontinuitet, men var ikke uberørt av det etter hvert giftige klimaet i det konservative partiet. EU og innvandring ble stikkordene for en understrøm som fikk sterkere og sterkere grep om parlamentsgruppe og til slutt statsministeren selv. Da valget kom i 2015, var det med et konservativt program som lovet reforhandling og folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap.

Fra sidelinjen til brexit

Da folkeavstemningen kom året etter, sto Theresa May i skyggen – formelt på Remain-siden, men uten noen som helst sentral rolle i valgkampen på statsministerens side. Om det skyldtes personlig tvil eller taktikkeri strides de lærde. Faktum var i alle fall at da Cameron kastet kortene, sto May der som kompromisskandidaten som skulle kunne gjøre alle til lags.

Så gikk det jo ikke slik – ikke på langt nær. Det er altfor tidlig å skrive historien om Mays statsministertid med det som trengs av analytisk avstand til det hele. Men hva de fleste nok vil enes om også om endel år, er at strategien hun gikk inn i EU-forhandlingene med var feilslått.

Den britiske regjeringens ambisjon var å kobles fra, men likevel å kobles på – å slippe alle uønskede forpliktelser, men samtidig sikre frihandel og nært samarbeid på premisser man ville bli enige om. At det måtte bli slutt på den frie bevegelsen av arbeidskraft, var opplagt for May, slik hun leste folkeviljen. Men hvordan britene skulle balansere markedsadgang til EU med tilstrekkelig sjølråderett var vanskelig å enes om.

Feilvurderinger

May ventet i det lengste med å drive gjennom noen entydig strategi, ikke minst fordi hun hadde statsråder i sin regjering som var intenst opptatt med å trekke henne i ulike retninger – mot en hardere eller mykere brexit.

Så kom problemet med irskegrensen, som det viste seg umulig å få til et vettugt kompromiss om i det konservative partiet. EUs opprinnelige forslag var i praksis å trekke EUs yttergrense i Irskesjøen for å holde grensen mellom Irland og Nord-Irland åpen. Motsvaret fra May var å holde hele Storbritannia inne i EUs tollunion til man var i stand til å finne en løsning på grenseproblemet.

Definisjonen på en akseptabel løsning lå til syvende og sist hos EU, og det bekreftet inntrykket hos mange av Mays partifeller: Avtalen var en husmannskontrakt, Storbritannia ville ikke slippe fri fra Brussel. Ikke nå, kanskje ikke senere heller.

Felt av sine egne

Slik gikk det til at Mays fremforhandlede avtale ble stemt ned i Underhuset. Ikke en, ikke to, men tre ganger, og med fryktelige tall imot, også i hennes eget parti.

Under normale omstendigheter ville statsministeren ha trukket seg etter den første voteringen, på nyåret 2019. Hun ble også formelt utfordret av den EU-skeptiske fløyen i partiet, men sto stormen av. Da hun omsider gikk forsommeren 2019, var det som en kuet leder som hadde mislykkes i det som var den definerende oppgaven for hennes statsministertid: Å ta Storbritannia ut av EU.

Underveis hadde hun også mistet det parlamentsflertallet som hun hadde arvet fra David Cameron. May gikk til valg i juni 2017 med den plan at folket ville gi henne et sterkere mandat og knuse brysom opposisjon fra Labour og Liberaldemokratene. Resultatet ble det motsatte: De konservative mistet flertallet, og regjeringen haltet videre med nord-irske unionister som støtte.

Dermed ble May statsministeren som aldri ble valgt, verken av partimedlemmer eller gjennom et parlamentsvalg, og som ikke evnet å samle verken partiet eller landet. Disse dystre sannhetene kommer nok til å stå ved lag også når den lange og kompliserte historien om brexit skal skrives. May spilte en periode hovedrollen, og det gikk ikke slik hun hadde sett det for seg.

Artikkelen er del ni i en serie med biografiske portretter om britiske statsministre med særegne og skjebnesvangre veivalg i forholdet mellom Storbritannia og EU. De andre artiklene i denne serien:

David Cameron: Statsministeren og EU-oppgjøret

Harold Macmillan med britenes første EU-forsøk

Edvard Heath: Mannen som tok britene inn i EU

Harold Wilson: Statsministeren som gamblet om EU – og lyktes

Margaret Thatcher: Konservative EU-skeptikeres mor?

John Major: Statsminister i EU-motvind

Tony Blair: Fra jubel til mistro i Europa

Gordon Brown: Sjefsideolog med tvisyn på Europa

Serien med statsministerportretter har med seg innsikter og ideer fra boken Britiske statsministre 1900-2015 (Cappelen Damm, 2015) forfattet av Øivind Bratberg og Hans Olav Lahlum.

oivind@britiskpolitikk.no