Dampveivalsen Boris og demokratiet

Boris Johnson flyttet nylig rundt på statsrådsposter. Finansminister Sajid Javid trakk seg og ble erstattet med den unge og antatt statsministertro Rishi Sunak som her sitter ved hans side i det første regjeringsmøtet etter omrokkeringene. Foto: Andrew Parsons / No10 Downing Street

Boris Johnson ensretter sin regjering og avvikler arenaer for debatt. Truer han grunntrekk ved britenes demokrati?

Boris Johnson har vært statsminister i syv måneder, og fremgangsmåten er konsistent. Det er dampveivalsens strategi som råder, overfor politiske rivaler så vel som institusjoner som står i veien for regjeringens politikk.

De som frykter metodene Johnson har tatt i bruk, har imidlertid mindre redsel for ham enn for mannen i skyggene bakenfor. Dominic Cummings er Johnsons sjefsrådgiver og nærmeste allierte. Det er en posisjon med makt og innflytelse, og han som fyller den står ikke til ansvar for andre enn statsministeren selv.

Jobben som Johnsons nærmeste fikk Cummings etter å ha ledet nei-sidens organisasjon ved folkeavstemningen om EU i 2016. Det var ikke en folkebevegelse han forvaltet, men en operasjon med store penger og vilje til å gå langt for å trekke et flertall av folket i riktig lei. Cummings var den mediesky strategen i sentrum for det hele.

Fiendebildet han etablerte har etter hvert blitt statsministerens eget. Denne regjeringen skal ta Storbritannia ut av EU. Men det bredere perspektivet er vel så viktig. Tiden har kommet for et oppgjør med den velmenende, liberale eliten. De som har fremelsket det flerkulturelle samfunnet, rettigheter for minoriteter, politisk korrekthet og altså Brussels klamme hånd over Storbritannias lover.

Europas nye høyreside

Ved hjelp av både brexit og Cummings har Boris Johnson lykkes i å dreie rundt på det politiske kompasset slik at hans konservative parti nå har fått en stor porsjon av arbeiderklassens velgere. EU-spørsmålet har blitt et drivhjul for en utvikling som er gjenkjennelig i de fleste europeiske land. Venstre og høyre er mindre av en økonomisk skillelinje enn den er kulturell. Den nye høyresiden gir et ekko av EU-stridens slagord om å take back control – over egne grenser, egne lover og egne tradisjoner.

Hvordan det vil gå med denne nye alliansen mellom parti og velgere er et interessant politisk spørsmål. Men hvordan det vil gå med Storbritannias demokratiske institusjoner er et like interessant konstitusjonelt spørsmål. Og kanskje er det her de burde feste blikket, alle som er opptatt av hva slags vei britene slår inn på etter brexit.

Mot maktkonsentrasjon

Storbritannia er et land uten noe grunnlovsdokument å samles om. Det gir stor fleksibilitet, og det kan være en fordel i krisetider. Men systemet hviler på en antagelse om fair play. Sedvane tilsier at det meste man kan få et parlamentsflertall med på, er lov – bokstavelig talt. En regjering med flertall i Underhuset kan tøye strikken svært langt for å trumfe gjennom sitt program.

Et politisk program skal man jo ikke være redd for, i alle fall ikke dersom partiet selv har stått til valg på det og fått folkets støtte. Men flertallsmakten kan også brukes til å bryte ned meningsmotstand, gjennom å avvikle arenaer for opposisjonelle stemmer og bølgebrytere. En slik kamp er under oppseiling i Storbritannia mellom regjeringen og domstolene.

Provokasjonen fant sted da Høyesterett erklærte det for grunnlovsstridig at Boris Johnson suspenderte parlamentet. Det føyde seg inn i et mønster med juridisk innblanding, et seigt nett som også den europeiske menneskerettighetsdomstolen er en del av. Tidsånden har lenge trukket i retning maktdeling. Johnson og Cummings trekker i retning maktkonsentrasjon.

Avvikler motstemmer

Maktkonsentrasjon internt i regjeringen handler langt på vei om å avvikle motstemmer. Sist uke flyttet Johnson rundt på statsrådsposter. Han belønte lojale og flyttet på noen brysomme, ikke uvanlige trekk for en statsminister med vinden i ryggen.

Det uvanlige skjedde rundt Johnsons nabo i Downing Street, finansminister Sajid Javid. Normalt er forholdet mellom de to rollene preget av en slags vennskapelig maktbalanse. Det er ikke tilfellet nå. Du får de politiske rådgivere jeg gir deg, var beskjeden fra Boris. Det gjør det umulig å fortsette, var svaret fra Javid, og i hans plass landet den unge og antatt statsministertro erstatteren Rishi Sunak.

Boikott av BBC

Og samling av makten gjelder også forholdet til den fjerde statsmakt. Downing Street ønsker å sile ut medieaktørene man vil samarbeide med og svarer på spørsmål fra de mediehus som passer dem.

BBC har kommet ille ut gjennom flere konfrontasjoner med Johnsons krets. Oppfatningen er at rikskringkasteren er venstrevridd. Konsekvensen? På kort sikt boikott av enkelte programposter. På lengre sikt reises det tvil om lisensordningen. Den er rett nok truet av flere forhold, ikke minst teknologi, og justeringer mellom staten og BBC skjer uansett ikke over natten. Men så er det jo likevel slik at meldingen kan tolkes ganske likefrem: Partiet ved makten liker deg ikke. Og liker de deg ikke, kan de velge å bygge deg ned, uansett om du er verdens eldste kringkaster.

To dager før ommøbleringen i regjeringen møtte et team fra BBC opp utenfor døren til Dominic Cummings i et forsøk på oppsøkende journalistikk. Cummings dukket opp, mer opptatt av mobiltelefonen. Svarene var korte, meningsløse, utelukkende gitt som referanser til tegnefilmserien Pysjheltene, før han snudde seg og gikk. Møtet illustrerte på effektivt vis den nye tids logikk. Det var en oppvisning i hva som synes å bety noe. Å gå i dannet dialog med journalister har fint lite å si. La de få jobbe med å tolke tåketalen, og la oss som har makten forvalte den. Vi bryr oss ikke. Vi behøver ikke det.

Hva slags demokrati?

Det klirrer høylytt i salongsosialismens tekopper. Men den pågående debatten handler om mer enn noen sårede selvbilder. 2019 var den politiske unntakstilstandens år for britene. Veien mot brexit-forløsningen ble innrammet som en strid mellom folk og elite, mellom Boris og folkeviljen på den ene siden og parlament, høyesterett, byråkrati og diplomati på den andre. Hvem som skulle ha et ord med i laget ble i seg selv en kamp.

Bataljen er ikke over – den har skiftet innpakning. Den kommer etter alt å dømme til å definere retningen på Boris Johnsons statsministertid. Og den kommer til å ha betydning for hva slags demokrati Storbritannia skal holde seg med: Et system for pysjhelter eller en modell med ulike maktsentre og levende debatt?

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 19.2.20.

oivind@britiskpolitikk.no