USA-valg: Vennskapsbånd under press

Donald Trump fotografert i 2018 sammen med Donald TrumpDonald Trumps inntreden som amerikansk president ga nye, men også uforutsigbare muligheter for relasjonen mellom USA og Storbritannia. Her er Trump i 2018 med britenes daværende statsminister Theresa May. Foto: Alexandros Michailidis / Shutterstock.com

Når Storbritannias politikere følger innspurten mot det amerikanske presidentvalget, er det et gammelt vennskap som skal prøves. ”The special relationship”, som betegner det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia, er et mytisk begrep i nyere britisk historie.

I likhet med mange andre formuleringer i den kategorien har den sitt opphav hos Winston Churchill. I løpet av andre verdenskrig ble samarbeidet mellom Storbritannia og USA et symbol på forsvaret av den frie verden. Her var to liberale demokratier som dannet kringvern ikke bare om freden, men om hva fred skulle være tuftet på: folkestyre, rettsstat og internasjonalt samarbeid.

Alliansebygging

Da Churchill først brukte formuleringen i 1944, var det for å understreke at samarbeidet som hadde vært avgjørende under krigen også måtte være det på vei inn i freden etterpå. Samtidig var det også et uttrykk for at USA og Storbritannia er og bør være noe spesielt for hverandre. Forholdet var forankret i felles språk og delte verdier, aller mest i den styrende eliten på den amerikanske østkysten som Churchill kjente best. Det anglo-amerikanske forholdet kunne også ses på som kjernen i en større familie av engelsktalende land, der Canada, Australia og New Zealand var særlig verdsatte.

Hvordan gikk det etterpå? Sikkert er det at det spesielle forholdet har vært understreket og bekreftet av en lang rekke ledere på begge sider av Atlanteren. I likhet med andre forhold har det hatt sine opp- og nedturer. Suezkrisen i 1956 var et bunnpunkt også for relasjonen over Atlanteren. Storbritannias samarbeid med Frankrike og Israel om å gjenvinne kontrollen over Suezkanalen ble av amerikanerne sett på som både dumdristig og luktende av gammeldags imperialisme.

Som et gammelt ektepar

Tre tiår senere fremsto forholdet på sitt aller varmeste, med Ronald Reagan som amerikansk president og Margaret Thatcher som britisk statsminister. Mellommenneskelig var partnerskapet full klaff, og både i ideologisk utsyn og den kalde krigens storpolitikk gikk Reagan og Thatcher arm i arm.

Slik ble både høyrebølgen og det siste tiåret av den kalde krigen sterkt preget av en felles amerikansk-britisk agenda. Senere skulle forholdet på ny blusse opp med det som for mange virket som et umake par. George W. Bush og Tony Blair fant hverandre i de dramatiske årene etter 11. september, med et skjebnefellesskap tuftet på krigføring i Afghanistan og Irak og et kristent verdisett.

I senere år har det vært langt stillere om forholdet mellom USA og Storbritannia. Bak kulissene hevdes det at partnerskapet er like velsmurt og gevinstene gjensidige på områder som forsvar, etterretning og diplomati. Men i retorikk og prioriteringer har Storbritannia havnet lenger bak i rekken hos USAs beslutningstagere. Ikke minst har de voksende maktene i Asia fått langt større oppmerksomhet. Og innen Europa synes det som at Storbritannias rolle som bro mellom amerikanske interesser og det europeiske kontinentet ikke er like viktig som før.

Brexit og Trump

Man kan altså lett få inntrykk av at det spesielle forholdet har mindre betydning i dag. USAs internasjonale strategi favner om så mye, og Storbritannias globale tyngde er blitt mindre med årene. Men i siste presidentperiode har det likevel vært snakket om en ny vår, i møte med en ukonvensjonell president i Det hvite hus.

Da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget høsten 2016, var det den andre store overraskelsen ved valg i den vestlige verden det året. Drøyt fire måneder tidligere hadde Storbritannia hatt sin folkeavstemning om brexit. Begge utfall kunne tolkes i samme retning. Velgere med mer enn nok av åpne grenser og naivt internasjonalt samarbeid ønsket å hegne om sine egne. Ordren til egne ledere var å stake ut en ny kurs med nasjonal egeninteresse (og gamle vennskap) som førsteprioritet.

Et nytt tospann

Om slike analyser virket lettkjøpte, ble de støttet av den nyvalgte presidenten i Washington. Donald Trump bejublet brexit-avgjørelsen og utviklet et politisk vennskap med Boris Johnson, en hovedfigur i brexit-bevegelsen. Da Johnson tre år senere overtok som britenes statsminister, lå det til rette for en ny vår for det spesielle forholdet.

Men støtten Storbritannia har fått fra USA under Trump har ikke gitt veldig mye konkret avkastning, heller ikke i form av en rask og ambisiøs handelsavtale etter britenes brudd med EU. Storbritannia er en av mange stemmer i rommet, og nå forsvinner også muligheten til å være atlantisk lyttepost innenfor EU.

Fremtiden? Vanskelig uansett

Derfor er den politiske eliten i London også bekymret for hva som venter etter presidentvalget. 3. november. Fire nye år med Trump gir en grunnleggende uforutsigbarhet. Kanskje venter vanskelige tider for flere av de internasjonale organisasjonene som Storbritannias regjering er opptatt av, og hvor britiske interesser trekker i retning europeiske partnere.

Men blir Joe Biden USAs neste president, kan britene heller ikke vente seg noen privilegert posisjon fra begynnelsen av. Bidens syn på brexit er det motsatte av Trumps – med god grunn, ut fra måten Storbritannias utmelding har blitt tolket på. Som visepresident under Barack Obama var det lite som tydet på et særlig engasjement hos Biden for det spesielle forholdet.

Og i tiåret som venter vil Storbritannia måtte kjempe om oppmerksomheten med viktige europeiske partnere – Frankrike militært, Tyskland økonomisk og EU i sin helhet som storpolitisk blokk.

oivind@britiskpolitikk.no