Slik velger de i Skottland og Wales

Interiøsbilde fra nasjonalforsamlingen i SkottlandSalen i nasjonalforsamlingen i Edinburgh, dit det skal velges 129 nye representanter 6.mai. Foto: Trine Andersen

Sist oppdatert 4. mai 2021

6.mai er det valg til nytt parlament både i Wales og Skottland. Det skjer etter et system som er en blanding av flertalls- og forholdstallsvalg, der hver velger har to stemmer. Her forklarer Øivind Bratberg hvordan valgene skjer.

I litteraturen om ulike valgsystemer – og de finnes det mange av – et det vanlig å skille mellom to grunnmodeller. Den første modellen er flertallsvalg, der den eller de som får flest stemmer innenfor et gitt område blir valgt, mens de andre blir stående uten representasjon.

Den andre modellen er forholdstallsvalg, der mandater (seter i forsamlingen man skal velges til) fordeles på ulike partier etter stemmetall. Dersom et parti får halvparten av stemmene innenfor et område, skal det få rundt regnet halvparten av mandatene.

Forskjeller

Britiske parlamentsvalg – altså valg der representantene i Underhuset i London skal velges – er et typisk eksempel på flertallsvalg. Her er Storbritannia delt i 650 valgkretser, som hver skal sende ett parlamentsmedlem til Westminster. Kandidaten som får flest stemmer i kretsen blir valgt, de andre kandidatene og deres partier oppnår ingenting.

Norske stortingsvalg er på sin side et utmerket eksempel på forholdstallsvalg. Landet er delt i 19 valgkretser, identisk med de gamle fylkene. Fra hvert fylke skal det velges et antall stortingsrepresentanter – fra fem i Finnmark til 19 i Oslo. Innenfor hvert fylke fordeles mandatene mellom partiene ut fra stemmetall. I inneværende valgperiode har for eksempel Høyre 6 og Arbeiderpartiet 5 av totalt 19 mandater fra Oslo. I tillegg er fem andre partier representert fra hovedstaden.

Favoriserer de store

Flertallsvalg gir en stor fordel for de største partiene, rett og slett fordi man ikke blir representert i Underhuset i London uten å vinne valgkretser. Over tid gjør dette valgsystemet at to store partier fester taket om det politiske liv. Det er disse velgerne samler seg om, og de blir overrepresentert av måten valgordningen fungerer på. Den eneste måten å nå frem på som mindre parti er om man er sterkt geografisk konsentrert, slik det skotske nasjonalistpartiet SNP er når man tar hele Storbritannia i betraktning.

Flertallsvalg og forholdstallsvalg speiler to nokså forskjellige demokratiforståelser. Britene stemmer på en kandidat, nordmenn stemmer på en partiliste. I Storbritannia løfter man frem verdien av at noen kan stilles til ansvar – den som er valgt skal representere kretsen og kan vurderes på det grunnlag ved neste valg. Ved forholdstallsvalg som i Norge er det viktigere at alle kommer til orde og blir representert. Britene praktiserer «vinneren tar alt» – nordmennene holder fast ved at «alle skal med».

Det beste av begge

Hva så med Skottland og Wales? Da det skotske parlamentet i Edinburgn og den walisiske forsamlingen i Cardiff ble opprettet på slutten av 1990-tallet, var ønsket at de skulle ta med seg det beste av begge systemer: «tillitsvalgt»-løsningen som følger av flertallsvalg og ønsket om å speile folkemeningen som følger av forholdstallsvalg.

Fakta

  • Parlamentet i Holyrood i Edinburgh: 129 representanter
    Førsteminister: Nicola Sturgeon, SNP – se profil
  • Parlamentet i Wales (Senedd Cymru) i Cardiff, 60 representanter
    Førsteminister: Mark Drakeford, Labour

Løsningen var en blandet valgordning der en andel av parlamentsmedlemmene er valgt på vanlig britisk vis gjennom flertallsvalg, mens andre er valgt fra partilister i regionale valgkretser, slik vi gjør det i Norge.

Hver velger har dermed to stemmer: en for sin valgkrets og en for regionen, der mandater skal fordeles mellom partiene. Men så kommer vi til det avgjørende (og en smule kompliserte) poenget. I Norge fordeles mandatene fra hvert fylke ut fra partienes andel av stemmene.

I Skottland og Wales har de regionale mandatene i stedet som oppgave å rette på skjevheter i partienes uttelling i flertallsdelen av valget. Intensjonen er at det samlede resultatet – altså hvert partis antall valgte parlamentsrepresentanter – i størst mulig grad skal være representativt for velgerstøtten til hvert parti.

Det betyr at de små partiene oppnår representasjon gjennom den regionale delen av valget. Det betyr også at når det skotske nasjonalistpartiet (SNP) sikter mot et flertall 6. mai, ligger listen høyere enn den gjør når de konservative og Labour forsøker å vinne et flertall i Underhuset i London.

Senest i 2005 vant Labour under Tony Blair et parlamentsflertall med 35 prosent av stemmene. I inneværende periode leder SNP en minoritetsregjering, til tross for at Nicola Sturgeon oppnådde cirka 46 prosent av stemmene ved forrige valg i 2016. I Norge har ikke noe enkelt parti hatt flertall alene siden Einar Gerhardsens Ap mistet det i 1961. SNPs utfordring er tilsvarende.

oivind@britiskpolitikk.no