Gamle skiller viker plass i britisk politikk

En statsminister i arbeidsklær har blitt et vanlig syn. Her er Boris Johnson på besøk i Coventry. Foto: Andrew Parsons / No 10 Downing Street

Statsminister Boris Johnsons konservative parti har appell hos velgere som aldri før har stemt på høyresiden. Samtidig vandrer unge middelklassevelgere motsatt vei i retning Labour. Hvordan gikk det til?

Sosial klasse gir alt du trenger å vite for å forstå britisk politikk. Slik var det enkle budskapet i innføringsbøker om Storbritannia. Det politiske systemet besto av to dominerende partier. Det ene – Labour – lå på venstresiden, representerte arbeiderklassen, og målet var omfordeling og velferdsstat. Det andre – det konservative partiet – lå på høyresiden og representerte øvre samfunnslag. Her var målet å verne om samfunnet slik det så ut, med sosiale ulikheter og markedsøkonomi.

Denne fremstillingen fanget da også fint hvordan det politiske livet i Storbritannia så ut. På 1920-tallet overtok Labour posisjonen det liberale partiet hadde hatt som venstresidens alternativ. Siden vekslet Labour og de konservative om flertall og regjeringsmakt. Begge hadde en tydelig klasseprofil og ankeret kastet ut på sin side av midtstreken.

Fra økonomi til verdispørsmål

Omkring årtusenskiftet begynte denne forståelsen av hvem som hører til hvor å slå sprekker. En del av årsaken var at skillet mellom venstre og høyre i økonomisk politikk ble mindre tydelig. Men vel så viktig var det at andre spørsmål fikk større betydning.

Hør professor Bernt Hagtvets analyse av endringene i samtale med Øivind Bratberg:

Oftere og oftere ble politikken en kamp om verdispørsmål, og mange av dem handlet om åpnere grenser og globalisering. På den ene siden sto de som syntes at gamle autoriteter burde tones ned. De ønsket mangfoldet velkommen, og endringer – enten de handlet om kultur eller teknologi – var ikke noe å være redd for. På den andre siden sto de som ønsket seg tilbake til tradisjonelle verdier, autoritet og patriotisme. Den første gruppen trakk i retning venstresiden og Labour. Den andre gruppen trakk mot det konservative partiet.

Dette mønsteret er kjent fra de fleste vestlige land. Endel av dem som historisk hørte til venstresiden, har nå gått til høyre. De står fortsatt til venstre i økonomiske spørsmål, men til høyre i verdispørsmål – og de sistnevnte får stadig større betydning. Venstresidens partier har på sin side ikke noe tydelig alternativ til den økonomiske politikken som høyresiden tilbyr. Særpreget handler i stedet om mangfold og toleranse, om likestilling og oppgjør med hvite privilegier. Også handler det om å være komfortabel med åpnere grenser. I denne sistnevnte gruppen er mange unge, med utdanning – og ofte bor de i byen.

Det store spranget

For britenes del var denne utviklingen merkbar helt fra Labour-regjeringene under Tony Blair fra 1997 til 2010. Partiets vekst da handlet om moderat økonomisk politikk og jubel for globalisering.

To tiår senere har utviklingen nådd et slags sluttpunkt. Ved valget i 2019 var det konservative partiet blitt det største partiet i arbeiderklassen. Valgforskningen viser et gradvis omslag både blant faglærte arbeidere, ufaglærte og arbeidsledige. Det som på 1990-tallet var et forsprang for Labour på 20-30 prosentpoeng i disse gruppene har snudd til et overtak for de konservative.

I høyere samfunnslag, målt som en kombinasjon av inntekt og utdanning, er forskjellen mellom de to partiene marginal, men med et lite blått flertall.

Brexit-effekten

Hva har skjedd? En sannsynlig tolkning er at brexit, Storbritannias utmelding av EU, har satt dampen opp for en endring som har vært på vei over tid. Brexit-spørsmålet er tett forbundet med mange av verdispørsmålene man ellers strides om – fra innvandring og kulturelt mangfold til respekt for flagg og tradisjon.

Blant de som aller mest ønsket Storbritannia ut av EU var grupper i folket som ikke kjenner seg igjen i sin egen samtid og som ønsker å finne tilbake til tradisjoner og verdier som gjorde landet noe å være stolt av. Mange av dem er arbeiderklasse og mange er i nord.

Boris Johnsons mesterstykke som britisk statsminister var å samle en stor andel av disse velgerne i den konservative folden. Slik gjorde han det konservative partiet til Storbritannias entydige røst for brexit. Johnsons suverene seier ved parlamentsvalget i 2019 bygget på en tradisjonell koalisjon av velstående, landlig middelklasse, men spedde på med velgere fra arbeiderklassen som var villige til å gi brexit-generalen ansvaret for å bygge et samfunn å være stolt av.

Kan den vare?

Underveis har det oppstått nye dilemmaer for statsministeren og hans parti. Mange av de nye velgerne ønsker mer omfordeling og velferdsstat, og det gjør ikke nødvendigvis de gamle.

Og brexit-spørsmålet, som hjalp til å samle flokken, kan på sikt føre til nye interne motsetninger, etter hvert som dilemmaet åpner seg: Skal utenforskap bety et sterkt, men lukket Storbritannia, eller et land som er åpent for frihandel med hele verden, med harde konkurransevilkår for hjemlige grupper og næringer?

Dilemmaer kommer det til å bli flere av for en blå statsminister som leder en regjering og et parti som har sprengt det gamle politiske klassekartet.

oivind@britiskpolitikk.no