Blir det en ny misnøyens vinter?

Kø ved bensinstasjon. fotoDen britisk regjeringen kritiseres for svak beredskap i møte med brexit og pandemi. Tomme bensinpumper og økende strømpriser skaper uro på grasrota. Foto: Amani A / Shutterstock.com

Sist oppdatert 21. januar 2022

Boris Johnsons regjering står overfor en hard vinter. Har de noe for seg, de stadige påminnelsene om året da alt raknet for en av hans forgjengere?

Vinteren 1978-79 slet det britiske samfunnet med problemer ingen klarte å løse og som regjeringen måtte bære ansvaret for. Da våren kom, var inntrykket av elendighet så overveldende at et nyvalg presset seg frem. Regjeringen falt, og først 18 år senere fikk partiet det dreide seg om makten tilbake.

Hvis dette høres ut som en politisk skrekkhistorie, må svaret være at jo, det er nettopp hva det er. Nettopp derfor har det vakt en viss bekymring i Boris Johnsons regjering når misnøyens vinter – The Winter of Discontent – har blitt en vanlig merkelapp også for vinteren man står foran nå. Hva dreier den seg om, den historiske referansen, og hva slags grunnlag gir den for å si noe om vanskeligheter her og nå?

En miserabel historie

I realiteten viser misnøyens vinter 1978-79 til en ganske annen situasjon fra den Johnsons konservative regjering står overfor nå. Regjeringen var fra Labour, den hadde sittet siden 1974 og hadde underveis sett et lite flertall i Parlamentet fordunste.

Statsminister James Callaghan fikk på beina en samarbeidspakt med det liberale partiet, men høsten 1987 var det samarbeidet over. Nå var den avhengig av støtte fra sak til sak fra småpartier i det britiske Underhuset.

Og om de politiske vilkårene var vanskelige, var sannelig de økonomiske det også. I arbeidslivet hadde konfliktene nådd et ødeleggende nivå. Fagbevegelse og arbeidsgivere står beint imot hverandre i strid om lønns- og arbeidsvilkår. Bakteppet var en økonomi i alvorlige vansker, med urovekkende inflasjon og et næringsliv som trengte støtteordninger på kryss og tvers for å holde arbeidsplasser i gang.

Portrett James Callaghan

James Callaghan var britisk statsminister under misnøyens vinter 1978/79. Foto: Photo: Christian Lambiotte

Intern splid

Labour-regjeringen hadde brukt enormt med energi på å kutte offentlige underskudd og gjenvinne både budsjettdisiplin og konkurransedyktighet. Arbeidet var så visst ikke i mål, og underveis hadde dype splittelser oppstått i partiet.

På den ene siden sto aktivister som mente at partiet hadde solgt sin sjel til storkapitalen og glemt arbeiderne det skulle representere. På den andre siden sto partieliten som holdt fast ved at kutt og disiplin var eneste farbare vei, men som slet med at hardhendte grep førte med seg nye problemer.

I en slik situasjon skal en regjering helst kunne vise til nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Og for et sosialdemokratisk parti står det gjerne i fødselsattesten at man har arbeidstakersiden på sin side og evne til å koordinere den. Det var også planen i Labour, men etter mange heftige strider gjennom 1960- og 70-tallet var det fint lite igjen av samarbeidet.

Et lammet arbeidsliv

Resultatet av den gjensidige mistroen var konflikt, streik og kostbare lønnsforlik som bidro til å drive inflasjonen til nye høyder. På vei inn i vinteren nådde problemene et klimaks. I folketroen om misnøyens vinter minnes man hvordan kirkegårdens gravere streiket og at også søppeltømmere gjorde det. Ingen kunne hindre dem, ingen hadde verken helhetssyn eller autoritet til å stagge konfliktene.

Imens bidro en særlig kald vinter til kapasitetsproblemer i helsevesenet. I butikkene var det tidvis varemangel. Og økonomien? Jo, den var i dårlig forfatning og ble slett ikke bedre gjennom vinteren.

Det politiske ansvaret

Det hadde vært ventet at Callaghan ville skrive ut nyvalg høsten 1978, idet samarbeidet med de liberale var over og regjeringen måtte stole på samarbeid fra sak til sak. På dette tidspunkt så det faktisk slett ikke så galt ut for regjeringen på meningsmålingene. Callaghan selv var relativt populær, finansminister Denis Healey også. En ikke uvanlig oppfatning var at regjeringen burde få fortsette sitt reformarbeid, men med sterkere autoritet. En valgseier kunne sørge for det.

Slik ble det ikke. Callaghan holdt an, og da valget kom i det nye året, var det uten at regjeringen selv ønsket det slik. Tidlig på våren i 1979 ble det – midt oppe i landets øvrige utfordringer – holdt folkeavstemning i Skottland og Wales om utvidet selvstyre. Kontroversene omkring avstemningen i Skottland bidro til at det skotske nasjonalistpartiet trakk sin støtte til regjeringen. Slik falt Callaghan på et mistillitsvotum i slutten av mars. Stemmeovervekten var på en – 1 – representant. Men om resultatet var knapt, var konsekvensene store.

Det store skiftet

For den innkommende statsministeren etter nyvalget som fulgte var Margaret Thatcher, høyrebølgens lederskikkelse på britisk jord.

Gjennom 18 år i regjering satte det konservative partiet sitt stempel på britisk samfunnsliv. Fagbevegelsen som forgjengerne hadde hatt vansker med å kontrollere ble bekjempet og presset tilbake. Som erstatning for forsøkene på forhandling og regulering gjennom 1970-tallet lot Thatchers regjeringer markedets lover slå rot.

Boris Johnson holder pressekonferanse. Foto

Boris Johnson har hatt en trøblete høst. Foto: Simon Dawson / No 10 Downing Street

Et skremmebilde

Når begrepet misnøyens vinter trekkes frem i britisk politikk, er det gjerne som en påminnelse om at dommen blir hard for en regjering som ikke makter å ta grep i møte med sterke og ødeleggende krefter. Særlig har den kostbare lærdommen blitt brukt aktivt i Labour (og især av dem som ikke har ønsket særlig til samarbeid med fagbevegelsen).

Overførbarheten til dagens situasjon er ikke like åpenbar. Regjeringens trøbbel høsten 2021 handler riktignok om prisvekst og dårlige forsyningslinjer, men de skyldes ikke kamper i arbeidslivet. Boris Johnson har også et solid parlamentsflertall i ryggen og kan drøye et nyvalg til 2024 om han vil.

Men likevel?

Misnøyen er imidlertid lett å få øye på. Regjeringen kritiseres for svak beredskap i møte med brexit og pandemi. Igjen er det slik at ansvaret henges på regjeringen og på statsministeren selv. Mangel på gass og økende strømpriser skaper uro på grasrota. Generell prisstigning kommer trolig til å føre med seg høyere rente og en riktig så tøff vinter i mange britiske hjem.

På toppen vil Boris Johnson og hans nærmeste statsråder stadig bli minnet om at svakt lederskap og dårlige beslutninger når det stormer kommer til å straffe seg.

Sikkert er det at det kommer til å bli en jul og en vinter der næringsliv og forsyninger ikke glir like så lett som man skulle ønske seg. Hvorvidt det vil leve opp til begrepet om en misnøyens vinter gjenstår å se.

redaksjonen@britiskpolitikk.no