Boris Johnson under hardt press fra sine egne

Boris Johnson i Underhuset. FotoBoris Johnson presses av sine egne både i og utenfor Parlamentet. Her er han i aksjon i spørretimen. Foto: UK Parliament/Jessica Taylor

Sist oppdatert 21. januar 2022

Boris Johnson står i nordavind fra alle kanter, og på nyåret er det tenkelig at han blir utfordret av en rival i eget parti.

Nå er det ikke noe nytt i at en statsminister fra Det konservative partiet sitter utrygt i møte med sine egne. Johnsons forgjenger Theresa May ble presset ut av rollen i 2019 etter synkende oppslutning i eget parti. Før May var det David Cameron som kastet kortene. Ett år etter at han ble gjenvalgt med rent flertall i Underhuset, valgte han selv å gå av. Årsaken, at et flertall av folket støttet brexit i folkeavstemningen sommeren 2016, hadde også hans egne partifeller en del av ansvaret for. Blant dem var nettopp Boris Johnson, som førte intens valgkamp i favør av «Leave».

Hør Pod Britannias episode om vanskene Boris Johnson nå står i:


Nå er det altså Johnsons tur til å være under press, som tredje partileder og statsminister på rad fra sitt parti. Bakgrunnen for at han kom hit er sammensatt, men mye kan oppsummeres i to spørsmål: Er han i stand til å levere hva partiet ønsker av ham? Og har han all moralsk og politisk dømmekraft som behøves?

Brexit

Hvorvidt statsministeren kan levere varene virker mindre opplagt nå enn da han vant forrige parlamentsvalget overlegent i desember 2019. Slagordet den gang, «Get Brexit Done», hadde han en umiddelbar plan for. Den lyktes han med, for Johnsons regjering fikk avsluttet prosessen omkring utmeldingen av EU. Men uløste spørsmål står igjen, især knyttet til grensen mellom Nord-Irland og Irland.

Vel så viktig for britiske velgere nå er imidlertid valgløftene om nye satsinger hjemme. Brexit skulle frigjøre penger og handlingsrom for den britiske regjeringen – til ny næringspolitikk og distriktspolitikk som skulle komme hele landet til gode. Især var fokus rettet mot høyteknologi, infrastruktur og gjennomtenkt satsing i Nord-England.

Stillstand

I stedet har koronabekjempelse fanget oppmerksomheten og pengene. Og i sentrum for begivenhetene står en regjering som virker tung på labben og som høyner skattene mer enn hva blå velgere ønsker seg.

Blant dem som ønsket Storbritannia ut av EU, var det et bærende slagord at britene skulle ta tilbake kontrollen over egne grenser. Også her har Johnson som statsminister møtt uventede vansker, først og fremst ved illegale migranter som krysser Den engelske kanal og som lenge har dominert nyhetsbildet.

Utfordringen her føyer seg også til et stadig vanskeligere forhold til Frankrike, et land som Storbritannia på sikt er nødt til å finne gode samarbeidsrelasjoner med.

Et nytt slag for Boris Johnson. De konservative tapte torsdag 16.desember et suppleringsvalg i North Shorpshire, i en valgkrets de hadde holdt i nesten 200 år:

Et spørsmål om moral

Hva så med dømmekraften? Personlig moral var lenge et tema der det virket som Johnson kunne følge sine egne lover. Et uryddig privatliv ble gjort opp for med sjarm og spøk, og for politikkens del var det vesentligste at han hadde dyktige folk omkring seg og et godt politisk instinkt. Men det siste halvåret har en serie uheldige beslutninger sprunget ut av statsministerens nærmeste krets. Litt for mange av dem blant dem som står statsministeren nærmest.

I Johnsons første år som statsminister mente mange at hans kontroversielle rådgiver Dominic Cummings hadde altfor stor innflytelse. Etter at Cummings falt i unåde har kritikken i stedet handlet om at statsministeren mangler stødige folk med godt politisk gangsyn omkring seg.

Slikt gangsyn handler også om å holde gode relasjoner til Det konservative partiets parlamentsmedlemmer. Det siste halvåret har flere av statsministerens beslutninger falt dem tungt for brystet. Til syvende og sist er det ulmingen her som er Johnsons største hodepine. Hvis 15 prosent av dem ytrer personlig mistillit mot Johnson, beredes grunnen for en intern votering over hans fremtid der en eller flere utfordrere kan slippe til.

De mektiges fall

Det mest kjente eksempelet fra senere år på at statsministere kan avskjediges av eget parti var Margaret Thatcher. I desember 1990 gikk hun av etter å ha blitt utfordret av interne kritikere. Idet Thatcher selv innså at hun lå an til å tape i møte med hovedutfordreren Michael Heseltine, valgte hun selv å gå fra borde.

Skulle det bli Johnsons skjebne, ville det være en brå avslutning på en statsministertid som foruten brakseier ved valg har rommet utmelding av EU, en pandemi der han selv var livstruende syk, store ambisjoner ute og hjemme og opplevelsen av å bli far to ganger. Ingen skal si at det er kjedelig å følge Boris Johnson som Storbritannias statsminister.

redaksjonen@britiskpolitikk.no