Tøff fløykamp i Det konservative partiet

Margaret Thatcher, fotoMargaret Thatcher ble presset ut av sine egne etter å ha vært statsminister i over 11 år. Foto: David Fowler, Shutterstock

Faller partiledere i unåde hos de forskjellige fløyene i Det konservative partiet, er veien ut av partilederstolen kort. Det har nesten alle lederne siden Margaret Thatcher erfart.

Det konservative partiet i Storbritannia er et av de mest suksessrike politiske partier i moderne vesteuropeisk historie. Likevel har partiet opplevd store interne uenigheter i de siste tiårene. Partilederen skal balansere fløyenes synspunkter, ideologier og ofte splittende interesser.

Frem til Margaret Thatcher ble partileder i 1975, var det ideologien One Nation Toryism som dominerte partiet. Ideologien er en bredt anlagt liberal konservativisme som hviler på ideen at samfunnets institusjoner skal tjene alle landets innbyggere. I Det konservative partiet bar denne ideologien preg av konsensus og stor grad av enighet i de store politiske spørsmålene.

Ved Thatchers inntreden endret dette karakter. Thatcher og hennes meningsfeller mente en ny sosioøkonomisk retning både for landet og for partiet måtte til. Den milde liberalismen som One Nation Torysim representerte ble i partiet byttet ut med en sterkere økonomisk liberalisme basert på New Right-ideer fra USA.

Thatcherism

Den ledende ideologien i partiet ble mørkere blå og mer markedsliberalistisk orientert. Thatcherism, som ideologien senere ble kalt, skapte skarpere fronter i Det konservative partiet. Fløyene ble flere og mer markante. Ofte handlet det om partimedlemmene var enige med Thatcher eller ikke. Også Thatcher selv brukte fløyene aktivt til å forsterke sin egen plattform i partiet.

De moderate som tilhørte One Nation Toryism ble ofte omtalt som ‘wets’. De som støttet Thatcher sin linje, ble kalt ‘dries’. For jernkvinnen var det ingen mellomting, enten støttet man hennes linje eller så gjorde man ikke.

Partiledere i skvis

Alle konservative partiledere siden Thatcher har vært tvunget til å forholde seg til hennes ideologiske arv. Og partiet har aldri vært nådig med ledere som ikke leverer valgseiere. Det har ledere som William Hague, Iain Duncan-Smith, Michael Howard og Theresa May erfart.

Theresa May i Underhuset den gang hun var statsminister

Partifellene var ikke nådige mot Theresa May da hun var partileder og statsminister. Til slutt ble presset for stort og hun trakk seg. Foto: UK Parliament/Mark Duffy

Partiets ledere kommer ofte i skvis mellom fløyene og blir på mange politikkområder kasteball mellom uenigheter og motsetninger i partiet. Den økonomiske politikken, Europa/brexit, velferd og utdannelse er blant sakene som har splittet partiet siden Thatcher. Og ikke minst gjort det vanskelig for sittende ledere. Faller ledere i unåde i de dominerende fløyene, er veien ut av partilederstolen kort.

I skrivende stund, er det statsminister og partileder Boris Johnson som føler presset internt i partiet.

Blir Johnson presset ut?

Etter den overbevisende valgseieren i 2019, peker pilene nedover for Johnson og toryene. Ved inngangen til 2022, ligger Labour cirka 5 prosentpoeng foran på meningsmålingene og Labour-leder Keir Starmer er mer populær enn Johnson.

Men trusselen fra Labour er likevel ikke særlig stor. Det er lenge til neste parlamentsvalg (må holdes i løpet av 2024) og Johnsons solide flertall fra «brexit-valget» i 2019 gjør at Johnson-regjeringen sitter trygt i Underhuset.

Boris Johnson i aksjon i Underhuset.

Høsten i fjor var preget av en lang rekke kriser for Boris Johnson. Foto: UK Parliament/Jessica Taylor

Slik situasjonen nå er, kommer presset først og fremst fra egne rekker. Mye av presset er han selv skyld i. Høsten har vært en lang rekke med kriser, for det meste iscenesatt av statsministeren selv.  Hemmelighold rundt finansieringen av oppussingen i Downing Street, fjorårets juleselskaper og tapet av den sikre konservative valgkretsen North Shropshire har gjort Johnson sårbar og betydelig mer utsatt.

Dybden av uro i partiet kom til uttrykk 14. desember da 99 konservative parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringens plan for å håndtere økende omikron-smitte. Aldri har så mange konservative medlemmer stemt mot sin egen regjering.

Frykten i partiet er nå at regjeringen ikke skal klare å levere de reformene og den politikken som ble lovet ved valget i 2019. Og at Storbritannia etter brexit ikke blir den globale selvbestemmende aktøren som Johnson lovet. Historien viser at hver gang knivene slipes i partiets fløyer sitter lederne på lånt tid.

Men Johnson er ikke som alle andre. Partiet vet han er en velgermagnet som er godt likt i konservative kretser rundt i landet, spesielt i England. Han er en come-back-kid som ved flere anledninger har ligget død i den politiske veikanten, men likevel klart å reise seg og kommet tilbake.

Partiet vet hva de har med Boris Johnson som leder, på godt og vondt. Men de vet ikke hva de får hvis de skviser han ut. Selv om flere kandidater er nevnt som etterfølgere (oftest Lizz Truss og Rishi Sunak), er det ingen av disse som har Johnsons appell. Nettopp det kan bli statsministers redningsplanke. Og bli heller ikke overrasket om Johnson kommer tilbake på meningsmålingene og endog vinner neste parlamentsvalg.

redaksjonen@britiskpolitikk.no